(artikkel opprinnelig publisert i Bok og Samfunn, mars 2015)
Midt mellom utestedene Internasjonalen og Kulturhuset i sentrum av Oslo ligger en anonym port. Det er nedgangen til en garasje og inngangen til Jo Nesbøs eget 1970-tall.
Det var her, i betongbunkersen under Youngstorget, at forfatteren i mars inviterte til lansering av sin nye krim «Blod på snø». Boka han egentlig hadde tenkt å skjule at han hadde skrevet.
– Meningen var å gjemme meg bak et psevdonym og dikte opp et liv og univers for den fiktive 1970-talls kultforfatteren Tom Johansen, men forlagets advokater sa nei. De sa jeg kunne bli saksøkt for så store summer jeg ikke tør å tenke på, dersom jeg ga ut en bok med hans navn og ikke mitt eget på bokryggen, forklarer Nesbø.
Derfor er 173 sider lange «Blod på snø» en offisiell Jo Nesbø-utgivelse, selv om han står på at han har skrevet den som om han var «Tom Johansen, kultforfatteren fra 1970-tallet».
– Å forestille seg at man er en annen forfatter mens man skriver har vært en interessant prosess. En interessant dobbeltrolle, som også har gjort det litt lettere å løsrive meg fra meg selv. På mange måter var det litt som å være debutant igjen, forteller Nesbø om prosessen.
Geografisk metafor
Valget av en gold, ugjestvennlig garasjekjeller som åsted for lansering av boka, har ikke bare å gjøre med at den ligger rett under basen til leiemorderen i «Blod på snø». Den kan også stå som en metafor på de harde 70-årene som avløste de blomstrende 60-årene.
Riktignok kanskje ikke så mye i Norge, hvor den nyfunne oljen skapte framtidstro. Men likevel litt også her, med et tiår som ga oss både høyere arbeidsledighet, høy inflasjon og ikke minst heroin.
Tidligere hadde dop-Norge mest handlet om sinnsutvidende stoffer som cannabis og LSD, men ved midten av 70-tallet hadde blomstene visnet og hippiene forlatt Slottsparken for Blinder’n, Marrakesh eller Katmandu. Deres plass hadde blitt overtatt av drabantbyungdommer i blå boblejakker uten hippienes visjoner i syne, der de jaktet på neste skudd.
De harde 70-årene
Utenfor Norges grenser var tilstanden enda mye verre. I 1974 bodde undertegnede en periode i Manchester, og der lyste gjenspikrede vinduer foran forlatte hus og butikker mot deg i byens gater, som et synlig tegn på et gammelt imperium i oppløsning. Den gamle industribyen skrek «no future» mot deg, et tidstegn som pønken få år etter tok til seg som sitt kamprop og bygget mye av sin kreative base på.
Den samme depressive stemningen kunne jeg også skimte under mitt første New York-besøk i 1976. Paul Auster har omtalt dette tiåret som det grimmeste i New York etter annen verdenskrig. Byen var preget av forfall og kriminalitet, og mange av de stedene turistene i dag oppsøker og sjarmeres av, var den gangen «no go-zone».
Jeg fikk selv oppleve litt av det, da jeg fikk en knivspiss stukket inn mot magen, mens jeg sto lent mot en murvegg i Lower East Side, uten fluktruter. Trolig var knivmannen bare sinnsforvirret eller ruset eller begge deler, men det gjorde ikke situasjonen mindre uoversiktelig og truende av den grunn.
Basketball og heroin
Det var i disse New York-gatene forfatter og musiker Jim Carroll hadde trasket rundt i siden midten av 1960-tallet. Gjerne med en basketball under armen, en penn på innerlomma og heroin i årene.
En kombinasjon som i 1978 resulterte i kultklassikeren «The Basketball Diaries» (på norsk som «Basketballdagbøkene» i 1996). En oppvektsskildring om nettopp basketball, skoleskulking, gryende seksualitet og heroin. En brutal og absurd skildring, men i all sin dekadense også med et skarpt humoristisk blikk, som har gjort stort inntrykk på Nesbø. Under lanseringen av «Blod på snø» avslørte Jo Nesbø at han er stor fan av Jim Carroll og at hans favorittbok er «The Basketball Diaries». Kanskje har den også satt litt av den 70-tallstonen som preger «Blod på snø»?
– Jeg kom over boka litt tilfeldig, men klarer ikke helt å huske om det var plateartisten eller forfatteren Jim Carroll jeg først ble kjent med. Det var jo bare to år mellom «The Basketball Diaries» og debutalbumet hans i 1980, «Catholic Boys», forteller Nesbø til Bok & Samfunn.
Storbypuls
Han tilføyer at noe av interessen for Jim Carroll sikkert kan knyttes til at faren hans vokste opp i New York, og at unge Nesbø derfor alltid var fascinert av den mytiske storbyen. Samtidig ga Carrolls oppvektskildring ham assosiasjoner til skandinaviske favoritter som Ulf Lundells «Jack», Lars Saabye Christensens «Beatles» og Aksel Jensens «Line».
– Alle gir deg storbypulsen og ungdommens rastløse identitetssøken, og Basketballdagbøkene er som en blanding av de skandinaviske, med den vesentlige forskjellen at handlingen er forlagt til Manhattan og at settingen er veldig absurd og spesiell. Med en gjeng talentfulle unggutter med drømmer om basketballkarriere, samtidig som de i neste øyeblikk skyter heroin.
Jo Nesbø forteller at da han leste Basketballdagbøkene følte han at han kunne relatere veldig mye av det Carroll skrev til sin egen oppvekst. I hvert fall nesten.
– Jeg mener: Han spilte basket og i band. Jeg spilte fotball og i band. Og da jeg var ung, var det en slags motsetning mellom det å drive med sport og spille i band. Du måtte velge det ene eller det andre, men Carroll og jeg valgte begge. Forskjellen mellom oss er selvsagt at han i tillegg valgte heroin. Det gjorde aldri jeg.
Spilt med Carroll
Under researchen for «Blod på snø» var Nesbø i New York, hvor han blant annet traff Paul Auster. Han bekreftet Nesbøs forståelse av et voldelig 70-talls New York i forfall, men da samtalen kom inn på Jim Carroll og Auster ble spurt om han hadde lest ham, ble responsen av det litt overraskende slaget.
– Jim Carroll? The Basketball Diaries? Nei, den boka har jeg aldri lest, svarte Auster før han etter en aldri så liten pause tilføyde:
– Men jeg har spilt basket sammen med ham!
Nære venner
Det har kanskje også Patti Smith, som har lest inn den engelske lydboka til «Blod på snø». I hvert fall hadde hun veldig tette bånd til Jim Carroll, og da Patti Smith ved inngangen til 1970-tallet var kjæreste med Robert Mapplethorpe, delte de leilighet med Carroll. Og da forholdet til Mapplethorpe sprakk, ble Smith en periode sammen med Carroll. Det forholdet varte ikke så lenge, men de bevarte vennskapet fram til 60-årige Carroll døde (av hjerteinfarkt) ved skrivebordet sitt på Manhattan i 2009.
– Det var Robert (Mapplethorpe) som introduserte meg for Carroll, fortalte Patti Smith til amerikansk radio da Carroll døde. Mapplethorpe ville at Smith skulle lese sine dikt offentlig, og tok henne med til en av Carrolls «open readings». Samme kveld debuterte Patti Smith offentlig på en New York-scene.
– Da vi traff hverandre, var Jim 21 år. Ingen av oss hadde penger, så vi gikk lange turer hvor vi snakket og diskuterte litteratur og poesi, fortalte Patti Smith om sin gamle venn som debuterte i Paris Review som 19-åring og som hadde Allen Ginsberg og Gregory Corso som to av sine uttalte fans.
Smith og Carroll skrev også sanger sammen, og på albumet «Catholic Boy» har Carroll med en låt han skrev om Patti Smith, «Crow».
Patti leser Jo
Slik Carroll og Smith har jobbet med både musikk og litteratur, har også Jo Nesbø erfaring med begge. Og siden alle tre helst har brukt storbyen som arena for sin kunst, er det kanskje ikke så rart at det er en link også mellom Jo Nesbø og Patti Smith. Sistnevnte har erklært seg som så stor fan av nordmannen, at han tok mot til seg og spurte om hun kunne tenke seg å lese inn «Blod på snø» til den engelske lydboka.
– Jeg kjente henne ikke i forkant, men tenkte det måtte være lov å spørre. Og heldigvis svarte hun straks ja til å lese inn boka, forteller Jo Nesbø.
Av Leif Gjerstad
(artikkelen er skrevet på oppdrag for fagbladet Bok og Samfunn og publisert i deres papirmagasin mars 2013. Ikke lagt ut på nett. Gjenbruk i LeffesLab i henhold til avtale med Bok og Samfunn)
Les også: Jim Carroll på privatskole – Lærte å elske poesi og dop (arkivintervju fra 1982)
Les også: Patti tilbake – med Gone Again (arkivintervju fra 1996)
Les også: Jo Nesbø – På litterær flaggermusjakt (arkivintervju fra 1997)
Les også: Paul Auster – Livaktige illusjoner (arkivintervju fra 2002)
