Han valgte familien foran karrieren, og det er 20 år siden sist han snakket til oss gjennom musikken. Nå blir det heller ikke noe mer. Mandag ble det meldt at den tidligere lederen av Talk Talk er død.
Da 1980-tallet fortsatt var ungt, framsto Mark Hollis og Talk Talk som en lovende representant for den spretne og ukompliserte synthpopen. Da 1980-tallet sang på siste vers framsto Hollis og Talk Talk som et av rockens mest spennende og ambisiøse navn innenfor post-rock. Det har sikret Hollis plass i de gylne historiebøkene, men det har også bidratt til at mange nok har glemt ham.
Ung nyromantiker
Mark Hollis vokste opp i nord-London (født 1955 i Tottenham) og ga ut sin aller første singel med bandet The Reaction i 1978. Den singelen satte få spor etter seg, og det varte heller ikke lenge før bandet var historie. Men i 1981 dukket Hollis opp som frontfigur og låtskriver i New Romantics-bandet Talk Talk, som allerede året etter fikk en Top20-hit med singelen «Today», hentet fra debutalbumet «The Party’s Over».
For bandet var imidlertid festen langt fra over. Heller tvert i mot. Vinteren 1984 slapp de albumet «It’s My Life», som med tittelkuttet og andresingelen «Such a Shame» i rask rekkefølge sikret Talk Talk deres internasjonale gjennombrudd og status som et av de fremste synthpop-bandene.
Mesterverkene
Hollis ville likevel videre, og da bandet to år etter ga ut «The Colour of Spring» var det med et langt mer ambisiøst uttrykk som trakk mer i retning kunstrock. Men fortsatt hadde bandet evnen til å skrive catchy poplåter, og singelkuttet «Life’s What You Make It» framstår i dag som en Talk Talk-klassiker som også sikret albumet stor kommersiell suksess.
Men akkurat som ved forrige utgivelse ville Hollis videre, til det som to år seinere ble til mesterverket «Spirit of Eden». En plate som de jobbet med i studio nærmere ett år og hvor Hollis og bandkollega Tim Friese-Greene improviserte og eksperimenterte fritt med ulike stilarter. Den ubestemmelige miksen ga Talk Talk et helt eget uttrykk, og albumet ble av mange hyllet som et banebrytende mesterverk.
Krangel med plateselskap
Plateselskapet var derimot langt fra like fornøyd. De mente Hollis var altfor sær og kompromissløs, og forholdet selskap-artist ble ikke akkurat bedre av at Hollis verken ønsket å gi ut singel, lage video eller turnere med stoffet. Han ble til slutt nødt til å gi etter med hensyn til singel og video, uten at plateselskapet akkurat la sine markedsføringsmuskler bak albumet av den grunn. De påsto at albumet var altfor vanskelig for å ha noe kommersielt potensial.
De overveldende positive anmeldelsene bidro likevel til at «Spirit of Eden» ble en anstendig kommersiell suksess, uten at forholdet mellom EMI Parlophone og Talk Talk ble bedre av den grunn. «Spirit of Eden»-suksessen var stor nok for at plateselskapet fortsatt hadde tro på bandet og ville beholde dem, men Hollis & Co opplevde dem som så lunkne i sin støtte at de ville ut av kontrakten.
Resultatet ble en langvarig krangel som til slutt endte med at de slapp unna EMI og skrev ny kontrakt med Polydor. Den var på to plater, men Talk Talk kom aldri lenger enn til den ene, «Laughing Stock» (1991). En plate som var enda mer sær og eksperimentell enn «Spirit of Eden», og som i sin tid delte fansen. Noen mistet interessen for det alt mer minimalistiske uttrykket Hollis søkte, andre så det som enda et mesterverk og naturlig forlengelse av «Spirit of Eden».
Trakk seg tilbake
Men nå var Hollis gått lei og kort tid etter ble Talk Talk oppløst. Han trakk seg tilbake og lot ikke høre fra seg igjen før han i 1998 ga ut soloalbumet «Mark Hollis». Det var enda mer minimalistisk og innadvendt enn det Talk Talk hadde gjort, men miksen et sted mellom klassisk, jazz og ambient gjorde at fansen nok en gang trykket plata til brystet. Problemet var heller at den var så lavmælt og naken i sitt uttrykk at den gled de fleste ubemerket forbi, samtidig som hans vedvarende uvilje til å turnere eller drive særlig annen promovirksomhet effektivt begrenset albumets kommersielle potensial.
Med «Mark Hollis» hadde Mark Hollis oppfylt platekontrakten han skrev med Polydor ved inngangen på 1990-tallet. Og det ble også den siste plata han noensinne ga ut.
Prioriterte familien
I et intervju med det engelske bladet Q grunnga han sitt farvel med musikkbransjen at han heller ønsket å prioritere familien.
– Det er mulig andre greier det, men jeg klarer ikke å kombinere turnélivet med det å være en god far. Og for meg er familien viktigst, sa Hollis.
Og siden den gangen har vi knapt hørt fra ham i det hele tatt, før det triste budskapet om hans død kom mandag.
Av Leif Gjerstad
Tirsdag formiddag var det fortsatt ikke kommet noen offisiell bekreftelse på dødsfallet, selv om både familiemedlemmer og andre i kretsen rundt Hollis har omtalt hans bortgang. Siden den offisielle bekreftelsen mangler, er heller ikke omstendighetene rundt dødsfallet kjent.
Se video:
