Sommer er ikke bare sol. I Storbritannia 1981 handlet det vel så mye om forfall, arbeidsløshet, depresjon og desperasjon. The Specials fanget alt så godt på «Ghost Town» at den ble det årets store sommerhit.
Storbritannia slet på 1970-tallet. Det britiske imperiet der sola aldri gikk ned skrumpet inn, den gamle industrielle stormakten ble utkonkurrert av nye og mer moderne økonomier, og mens arbeidsløsheten økte ble misnøyen og frustrasjonen (spesielt blant annen generasjons innvandrere) stadig sterkere.
Så kom Margaret Thatcher. Det gjorde ikke situasjonen bedre. Hennes krig mot fagforeningene (symbolisert ved gruvearbeiderne) og dogmatiske tro på brutal markedsliberalisme forverret vilkårene til «underklassen» dramatisk. Blant utslåtte hvite industriarbeidere fikk rasismen god næring. Blant innvandrere som erfarte systematisk rasisme ble håpløsheten blandet med sinne. Situasjonen var eksplosiv.
Sylskarpe observasjoner
Det observerte The Specials på turné. Det toneangivende skabandet fra Coventry hadde ridd på en medgangsbølge siden gjennombruddet med singler som «A Message to You, Rudy» i 1979 og ikke minst listetopperen «Too Much Too Young» i 1980.
Turneen i kjølvannet av «Too Much, Too Young», var likevel alt annet enn rosenrød. Medlemmene i bandet merket hardkjøret på kroppen, og friksjonene innad ble mer tydelige og kom opp til overflaten. Samtidig var det umulig å reise fra by til by uten å registrere den frustrasjonen og fortvilelsen mange i bandets målgruppe opplevde.
– Vi så alt det forferdelige som skjedde rundt om. Vi så frustrasjonen og sinnet vårt publikum følte. Det var helt åpenbart at noe i det britiske samfunnet var veldig, veldig galt, kommenterte The Specials leder Jerry Dammers i et intervju med The Guardian.
Skapte splid
For Dammers skapte det deprimerende synet med Storbritannia et behov for å skape en musikalsk kommentar, der alt dette kunne få sin naturlige plass. Han skrev «Ghost Town».
Men det vil være å overdrive at de andre i bandet var så altfor begeistret. Uttrykket på den nye låten skilte seg vesentlig fra det som hadde vært varemerket til The Specials, og siden stemningen i bandet allerede var anstrengt, ble det nå full skjæring. Ifølge rapporter fra studioet var flere av medlemmene knapt på talefot, og Dammers skal mer enn en gang ha forlatt studioet i sinne og gråt.
At kontakten mellom bandmedlemmene ikke var all verden, kan også ha hatt med selve studioet å gjøre. For å komme tilbake til «det enkle» hadde de valgt et 8-spors studio i en leilighet rett utenfor Coventry, der selve innspillingen foregikk i et rom i kjelleren, mens kontrollrommet var i etasjen over.
Med liten plass og bare åtte spor til rådighet valgte Collins å gjøre separate opptak med hver enkelt i mono, og deretter bygge «Ghost Town» spor for spor. Som fan av reggaemusikerne og produsentene Sly & Robbie la Collins aldri skjul på at sounden han søkte var den Sly & Robbie hadde meislet ut på sine produksjoner. Og veien dit mente han gikk gjennom opptak i mono, med «stereoeffekter» som reverb og ekko lagt på i miksen.
Blandet mottakelse
«Ghost Town» ble spilt inn i løpet av ti dager i april 1981, og da den kom ut et par måneder etter forvirret den enkelte anmeldere, mens andre hyllet den som et mesterverk. De som trykket låten til sitt bryst trakk fram kombinasjonen av en litt slepende hypnotisk melodi og en sound som fungerte perfekt som ramme rundt Dammers observante og kommenterende tekst om en nasjon i oppløsning.
Låtens nådeløse relevanse ble ytterligere illustrert ved at hele England våren og sommeren 1981 ble rystet av voldsomme opptøyer, i såvel London som Birmingham, Manchester og andre byer. Muligens kan dette også ha vært en medvirkende årsak til at singelen «Ghost Town» i slutten av juni klatret helt til topps på salgslisten i UK, der den ble liggende i tre uker. Sikkert er i hvert fall at måten «Ghost Town» fanget den britiske samfunnstilstanden på, førte til at datidas tre store britiske musikkaviser ved årsslutt kåret «Ghost Town» til «årets singel».
Begynnelsen på slutten
All rosen og suksessen som ble «Ghost Town» til del kunne likevel ikke redde The Specials. Motsetningene i tida rundt og under innspillingen av hitsingelen var så store at tre av medlemmene like etter at låten gikk til topps forlot bandet for å danne Fun Boy Three.
Jerry Dammers holdt det gående i ytterligere et par år som The Specials AKA, men kort tid etter at den nye Specials-utgaven i 1984 skrev seg inn i musikkhistorien med klassikeren «Free Nelson Mandela» oppløste Dammers bandet.
Han har siden jobbet med ulike musikalske prosjekter, som oftest i et slags skjæringspunkt mellom politikk og musikk. Og selv om også The Specials, som så mange andre gamle helter, er blitt gjenforent, har Jerry Dammers konsekvent holdt seg unna.
Av Leif Gjerstad
Les også: Noe helt spesielt
Se video:
