Hennes mor fikk Alzheimer omtrent samtidig med at hun selv ble mor. Det har dannet utgangspunktet for billedkunster Anngjerd Rustands debut som forfatter, med diktsamlingen «Umiskjennelig hennes». En diktsamling forfatter Olaug Nilssen mener «alle kan og bør lese».
Aktuell med diktsamlingen «Umiskjennelig hennes» på Gyldendal forlag
Kort om deg selv?
– Jeg er billedkunstner, er 41 år og kommer fra Arendal, men har for det meste bodd i Bergen siden 20-årene. Jeg har en mann og to døtre på 8 1/2 og 11 år. I 2010 fullførte jeg mastergraden i kunst ved Kunsthøgskolen i Bergen. De siste årene har jeg også tatt årsstudiet og påbyggingskurs ved Skrivekunstakademiet.
Jeg har jobbet med store installasjoner, tegninger og små bokutgivelser. Jeg har et lite forlag som heter Trippelpunkt, hvor jeg gir ut håndlagde bøker i små opplag – både egne og med inviterte kunstnere og forfattere.
Jeg er opptatt av farger og materialer, materialenes egenskaper og symbolikk. Jeg har alltid hentet informasjon fra naturvitenskapen, litteratur og myter, og egentlig holdt meg til helt grunnleggende spørsmål: Hva er det å være menneske og i slekt med alt annet som lever? Teksten og billedkunsten er tett forbundet, de utfyller hverandre.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Det har nok alltid vært der – jeg har små billedbøker og et romanforsøk fra tiden da jeg bare kunne skrive blokkbokstaver. Men det var først tidlig i tenårene jeg ble klar over at ikke alle mennesker gikk rundt og tenkte på bøkene de ville skrive, og det fikk meg til å føle meg spesiell. Senere igjen skjønte jeg at det er en erfaring jeg deler med mange. Så nå er jeg mindre spesiell og mer en del av et fellesskap, og det er bra.
Hva handler boka di om?
– Boka handler om livet og døden, verken mer eller mindre! Jeg tok utgangspunkt i erfaringen med å miste moren min og bli mor selv. Med det fulgte tematikk som arv, omsorg, oppvekst og løsrivelse, kommunikasjon og ikke-kommunikasjon. Moren min hadde Alzheimer og sa lite om hvordan hun hadde det, selv tidlig i sykdomsforløpet. Hun lukket seg helt.
Mye av arbeidet med boka har vært forsøk på å finne veier inn i det avstengte og ordløse. Boka består av ni deler, og hver av dem er et nytt forsøk og en ny tilnærming. Noen av dem ble allegorier. Moren min, eller en som ligner, dukket opp som en egen stemme i diktene. Hun ser på det som skjedde med et blikk utenfra, etter døden og sykdommen.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Det er nok ikke én idé, heller en blanding av omstendigheter, erkjennelser, innfall og redigering.
I mange år var jeg bestemt på at jeg absolutt ikke skulle skrive om mitt eget liv. Jeg tenkte det ville bli banalt og overtydelig og uinteressant for andre, og jeg fryktet følelsene det vekket hos meg selv. Det skulle jo være kunst, ikke terapi!
Jeg styrte utenom både egne og spesifikt kvinnelige erfaringer som best jeg kunne. Men det blir en veldig slitsom hinderløype. For tre år siden (etter mange runder med forkastede og refuserte manus), begynte jeg likevel å skrive ned noen små notater om moren min, jeg delte noe av dette og skjønte at de nye tekstene hadde en kraft som de tidligere ikke hadde hatt. Jeg slapp alle hemninger og motforestillinger og skrev det som kom til meg.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Jeg lager kunst! Jeg har noen ting jeg tjener penger på, som for eksempel å holde kurs eller å utføre bestemte oppdrag. Og så er det alt som er mer usikkert, som å skrive og tegne fritt, tenke og teste ut ting, lese og lære. Hverdagen er en konstant kamp for å få nok tid til disse skapende og langsomme prosessene. Så hvis jeg kan gjøre hva jeg vil, gjør jeg mer av det!
Ellers er jeg mye sammen med familien min. Vi tegner, spiller spill, lager bøker (!), svømmer, jobber i hagen.
Av Leif Gjerstad
