Kan man elske kloden så høyt at man begynner å forakte menneskene for det de gjør? Spørsmålet er relevant, når vi skal tolke hovedkarakteren i Marte Wulffs debutroman «Dyr i byen».
Aktuell med romanen: «Dyr i byen» på Forlaget Oktober
Kort om deg selv?
– Jeg platedebuterte som artist i 2006 og har syv soloalbum og to Spellemann-nominasjoner bak meg. Jeg har alltid lagt vekt på historiefortelling i sangtekstene mine, og kanskje også hatt en særlig hang til kompleks og alvorlig tematikk. Siden 2017 har jeg latt meg engasjere av klima- miljø- og samfunnsspørsmål både gjennom musikk, som samfunnsdebattant, foredragsholder og aktivist, og nå også som forfatter. Skrivingen er det som trekker mest i dag, så jeg regner med det blir flere bøker etterhvert.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg har skrevet sangtekster og dikt omtrent siden jeg lærte å skrive, og etterhvert mange kortere tekster og kronikker de siste tolv årene, men det falt meg ikke inn at jeg kunne bli forfatter før jeg fikk en e-post fra et forlag i 2018, med spørsmål om jeg hadde vurdert å skrive barnebok. Det hadde jeg strengt tatt ikke, men jeg ble så inspirert av tanken på muligheten at jeg svarte ja og gikk i gang med det samme. Det ble hverken den boka eller det forlaget jeg endte med å debutere på, men det var en utløsende faktor for at jeg skjønte at å skrive bok var noe jeg kunne få til, og at jeg elsket det.
Hva handler boka di om?
– Dyr i byen handler om den misantropiske alenemoren Hun og den lille datteren Ungen. Hun har tatt klima- og naturkrisens alvor innover seg med full tyngde, og føler at det er hennes ansvar å få andre til å gjøre det samme. Men ansvaret setter henne i et dilemma: Hvordan skal hun redde datteren fra en dyster fremtid uten å sabotere henne i nåtiden?
På et dypere plan handler boka også om menneskenatur og -psyke, unnvikelse og ensomhet, kunst og fantasi, om alt som finnes mellom dikotomiene vi gjerne stiller opp, og om håp. Og ganske mye om dyr, naturligvis.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Som Hun er jeg også både kunstner og alenemor, og jeg har jobbet med klima- og naturkrisen på mange måter. Saken er så kompleks og altomfattende, så eksistensiell både på det personlige og det politiske, kollektive plan, og derfor finner jeg den enormt kunstnerisk inspirerende. Den griper inn i alle våre relasjoner, kanskje aller mest den vi har til oss selv, og jeg har ikke funnet så mye annen litteratur som utforsker de vanskelige følelsene vi som enkeltmennesker kan ha rundt vår egen rolle i den kollektive handlingslammelsen vi ser i møte med disse krisene.
Ideen til akkurat denne boka kom litt ut av det blå da jeg skrev første kapittel uten å vite at det var et kapittel i det hele tatt. I teksten dukket det opp et øyeblikksbilde av en navnløs kvinne som plutselig stopper opp på gaten, rammet av en akutt og påtrengende følelse av at dyrene i bybildet ser på henne og vil henne noe. Hun gjenkjenner seg selv i dem, ser en slags desperasjon i øynene deres, og hun glemmer tid og sted, mister fullstendig fotfeste. Bildet fanget nysgjerrigheten min, og plutselig var det flere tekster og episoder som spilte seg ut og liksom falt på plass i denne karakteren.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Da vil jeg helst gå på teater, ut i skogen eller til havet, lese eller pusle puslespill og henge med datteren min. Og hvile, det er viktig. Øver meg på å gjøre ingenting.
Av Leif Gjerstad
