(Første gang publisert september 2011)
I mai i fjor åpnet Fotografiska sine porter for publikum. Bare det første året hadde museet i det gamle tollhuset i Stockholm 370.000 betalende innenfor dørene
– Det er 40 prosent over våre egne prognoser, så selvsagt er vi godt fornøyd, kommenterer gründer og utstillingsansvarlig Jan Broman suksessen med. Når vi treffer ham, henger 200 av Robert Mapplethorpes bilder i det største utstillingsrommet, og blant de som har vært innom utstillingen er selvsagt Patti Smith, som benyttet anledningen da hun i månedsskiftet var i Stockholm for å motta Polar Music Prize.
– Vi spiste lunsj og så deretter utstillingen sammen. Hun så også de andre utstillingene, men med det nære forholdet Patti Smith hadde til Mapplethorpe, var det naturlig nok den utstillingen hun var aller mest opptatt av. Hun virket veldig begeistret.
Sug etter kultur
Broman, som startet Fotografiska sammen med sin bror Per (begge med bakgrunn fra foto), er stolt over utstillingene de har fått til Fotografiska, og i en litt selvbevisst stil sier han at målet med museet er «å skape verdens beste sted for foto».
Men selv om han mener at de allerede er kommet et godt stykke på vei, vektlegger han åpningstiden når han skal forklare suksessen det første året.
– Det er et sug etter kulturopplevelser, noe også suksessen til Litteraturhuset i Oslo viser. Et museum som vil nå ut må bygge rundt de lokale, så får turistene bli bonus. Men mange museer stenger så tidlig at folk knapt rekker innom etter jobb på hverdager, samtidig som de ofte holder stengt mange helligdager. Men kommer folk ikke til oss, så kan de i hvert fall ikke skylde på åpningstidene, for vi har åpent fra 10 om morgenen til 21 på kvelden, 362 dager i året, forteller Borman fornøyd.
Og de tre dagene de ikke har åpent? Julaften, nyttårsaften og midsommarafton.
Ikke så mye presse
Fotografiska er åpen for all slags fotografi, men Broman inn rømmer at pressefotografiske utstillinger ikke vil være det som dominerer.
– Riktignok har vi hatt et samarbeid med Dagens Nyheter, med en utstilling med avisens fotografer. Men pressefotografene jobber gjerne under premisser som ikke passer oss, hvor grunnproblemet fortsatt er at i media er teksten viktigst. Det har vel med å gjøre at alle makthaverne i printmedia er skrivende, og trenden med å la journalistene ta bilder sier jo sitt. Det handler om en «good enough» holdning, hvor man ikke legger så stor vekt på fotoets kvalitet.
Broman presise er at det likevel ikke er det samme som at Fotografiska ikke er stedet for pressefotografer.
– Mange dyktige pressefotografer utvikler kunstneriske aspekter i sine bilder, og skillet mellom fotokunst og fotodokumentar er like flytende som uvesentlig. Det er fotografenes forpliktelse å vise samfunnsengasjement, og vi har jo mange eksempler på pressefotografer som går Christer Strömholm-veien (kjent svensk fotograf, red.anm.), å la bildene fortelle en historie. Og selv om ikke så mange pressefotografier skulle havne på våre vegger, er jeg sikker på at også pressefotografer kan få inspirasjon her.
Av Leif Gjerstad
(Reportasjen første gang publisert i Journalisten september 2011)
