(Intervju første gang publisert i februar 1985)
Oslo: De tynne Inneskoene er gjenglemt i Stockholm, og vinterstøvlene er for varme til å brukes innendørs. Derfor sitter han i sokkelesten i hotellbaren, mens en representant fra plateselskapet jakter på hvite tennissko i byens butikker.
– Kan jo ikke vise meg barbeint i TV. Hva skal folk da tro? Snart 20 år i bransjen og ikke en gang nok penger til å kjøpe seg sko…
John Martyn ler godt og ofte. Den skotske sangeren og gitaristen med røtter i folkemusikk og platedebut i 1968 har besøkt Norge igjen. For å spille på Club 7 og for å opptre i Zting, TVs nye rockeprogram med direktesendte live-spillinger. Og for å snakke med oss, blant annet om gamle dager.
– I 60-åra så alle på meg som en visesanger, og mitt navn ble naturlig knyttet til den gryende folkrock-bevegelsen. Men for å være helt ærlig, jeg følte meg aldri helt hjemme i den båsen. Det var amerikansk soul, rhythm & blues og jazz jeg var tent på. Dessuten synes jeg dessverre at mine gode venner i Fairport Convention og andre folkrockgrupper var kjedelige å høre på.
Nytt blod
Mens Martyn opprinnelig ble kjent for sitt akustiske gitarspill, sverger han idag til elgitaren.
– Jeg hadde ikke mer å gi på akustisk gitar, og elgitaren ble derfor den neste naturlige og spennende musikalske utfordringen. Elektrisiteten fylte meg med nytt blod.
Dette nye blodet kommer ikke minst til syne på hans nye LP «Sapphire». som er mer rytmisk og lettere tilgjengelig enn hans tidligere plater. Samtidig har diverse keyboards fått en mer framtredende rolle i lydbildet.
– Selv en gitarist kan bli lei gitarer innimellom, og da er et moderne platestudio et utmerket tilfluktsrom. Der kan man prøve ut nye ting på computere og synther. Jeg var i tillegg så heldig å få god hjelp i studio av min gode venn Robert Palmer, og da måtte det jo bli morsomt og litt annerledes enn tidligere, smiler Martyn.
«Sapphire» er forøvrig spilt inn på Bahamas, i det berømte Compass Point Studios. Men valget av Compass Point Studios viser seg faktisk å være en slags nødløsning.
– Da «Sapphire» skulle spilles inn, lå jeg i rettslig krangel med min ex-manager og var juridisk forhindret fra å bruke britiske eller europeiske studioer. Men bevares, Compass Point var jo en flott nødløsning, selv om jeg likevel foretrekker å spille inn i Skottland. Det er der jeg har størst kontroll.
Nakne tekster
John Martyn har alltid utlevert seg selv og sine følelser i tekstene. En smertefull prosess tenker mange, men ikke Martyn.
– Tvertlmot. På den måten får jeg ut en masse som ellers ville ha plaget meg innvendig. Tekstskrlvingen fungerer omtrent som terapi. Og heldigvis er denne typen terapi mye rimeligere enn å gå til en psykolog, fleiper Martyn.
– Jeg har også hørt fra folk som kjenner seg igjen i mine tekster og som henter støtte der. Så personlige tekster kan også ha en nyttig, sosial funksjon.
Mens de fleste av Martyns vlse sang- og folkrock-kolleger fra 60-åra enten har gitt opp musik ken eller fører en nokså anonym musikalsk tilværelae, virker det som om Martyn i stedet blir møtt med stadig større interesse. Vi spør ham til slutt hva han selv tror grunnen til dette kan være?
– Jeg har alltid jaktet på en drøm som alltid er i bevegelse. Selv etter 20 år aner jeg ikke hva denne drømmen dreier seg om, og derfor er jeg fremdeles like nysgjerrig i min søken.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser i februar 1985. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen)
