Anmeldelse: Waterboys «Modern Blues» (Harlequinn and Clown)
Det er lenge siden jeg har ventet på en ny Waterboys-plate med spenning. Det er også lenge siden jeg er blitt så positivt overrasket over Waterboys som av deres nye album «Modern Blues».
Da Waterboys, med Mike Scott i spissen, ga ut sitt debutalbum for 32 år siden vakte det stor begeistring. Deres episk anlagte musikk bød på både drama og melodisk finesse, og sammen med U2 ble de eksponenter for den store lyden, såkalt «big music». Men etter fulltrefferen med tredjealbumet «This Is The Sea», valgte Mike Scott å gå i en helt annen retning.
Han snudde seg vekk fra det store lydbildet og utforsket i stedet folkrock med fokus på irske/keltiske røtter. Også det gjorde Scott/Waterboys på en fortreffelig måte, og «Fisherman’s Blues» (1988) og «Room To Roam» (1990) står igjen som to av den periodens beste album.
Innad i bandet var likevel stemningen helt annet enn topp, og ikke lenge etter «Room To Roam» gikk Waterboys i oppløsning. Og siden har Mike Scott operert både som soloartist og som sjef for stadig nye Waterboys-konstellasjoner. Disse utgavene har igjen skapt stilmessig nokså ulike plater, av nokså ujevn kvalitet.
Mike Scott er derfor blitt beskyldt for å miste gløden og gå på autopilot, men når noen anmeldere bruker autopilot-begrepet for å beskrive «Modern Blues», er det nærliggende å tenke at det kanskje heller er de som går på autopilot.
For selv om det ikke er noen direkte nye stier Mike Scott går opp på «Modern Blues», og selv om han på et par av de mer rocka partiene kan bli litt baktung, er denne plata en vitaminpille vi ikke hadde forventet. Her vandrer Scott med større entusiasme og skarpere observasjonsevne enn på noe annet han har gjort på svært lenge.. Og selv om han tok med seg gamlekompis Steve Wickham til Nashville for å spille inn denne plata sammen med amerikanske studiomusikere, er det likevel den smådramatisk og smårocka folkrocken i «klassisk 80-tallstapning» som dominerer.
Foruten souldrakten som «November Tale» er kledd i, er det amerikanske derfor mer synlig i de tekstlige referansene. Klart nok i «I Can See Elvis», men aller tydligst representert på platas siste kutt, ti minutter lange «Long Strange Golden Road». Hvor Scott åpner låten med å la Jack Kerouac lese en sekvens fra «On The Road», før han gjennom ti episke minutter med stigende intensitet utforsker og skildrer sin egen livslange vandring gjennom musikken og motkulturen. En maktdemonstrasjon som viser at noen ganger kan det være lurt å blikke bakover når man staker ut veien framover.
Av Leif Gjerstad
Les også: Da Waterboys ikke ville møte World Party
Les også: Kollisjon mellom Waterboys og World Party (intervju fra 1990)
Les også: En positiv kraft (intervju fra 1986)
