Mange har karakterisert 2022 som Karpe-året. Med alle utsolgte Spektrum-konserter og all annet virak rundt Oslo-duoen, er det vanskelig å argumentere mot. Eller? Her er ti norske album fra i år som viser at det er plass til så mye mer.
For ordens skyld nevner jeg kort at de er listet opp alfabetisk og ikke i noen slags rangering.
Aurora «The Gods We Can Touch» (Petroleum Records)
Et av årets største konsertopplevelser var Auroras konsert på Øya, hvor hun naturlig nok også framførte flere (rundt halvparten?) av låtene fra årets album. Auroras alveaktive måte å bevege seg på tilfører musikken en ekstra dimensjon, men den står heldigvis trygt også på egne bein. Med litt fokus på dansegulvet svever Auroras personlige stemme over det hele, mens hun sømløst beveger seg mellom klangrik og rytmisk hissis kontempoprær pop i det ene øyeblikket og litt mer lavmælte og vakre personlige vitnesbyrd i det andre.
Ane Brun «Nærmere» (Balloon Ranger Recordings)
Etter neste 20 år som engelskspråklig ga Brun i år for første gang ut et album på morsmålet. Takken får vel gå til Teatret Vårt som i 2021 initierte teaterstykket «Virvelvind», med utgangspunkt i Bruns musikalske univers, der hun fikk i oppgave å oversette noen av sine egne låter til Og det ga åpenbart mersmak, for nå har Ane Brun fulgt opp med å spille inn disse låtene (tolv i antallet) på ny. Noen ganger bare med den engelske vokalen byttet ut med norsk, andre i helt nye versjoner. Men hele veien med en skjønnhet og følsomhet som kler tittelen «Nærmere».
deLillos «Evige dager» (Drabant Music)
Evighetsbandet deLillos viser på årets langspiller at de på ingen måte har gått tomme. Hver for seg byr de 18 sangene riktignok på få overraskelser, men så lenge de framstår som både finurlige, søte og melodiøse samtidig som de gir kvartettens to gitarister muligheter til å vise seg fram, så skaper de sammen en forfriskende og variert helhet. Og, ideen å kutte pausene mellom låtene og heller binde dem sammen med små instrumentaloverganger, skaper en flyt som gjerne må tolkes som en hyllest til den gamle klassiske LPen.
Dig Deeper «Easy Were The Days» (Vinter Records)
Det Oslo-baserte bandet platedebuterte i 2012, men synes å ha gått under radaren for de fleste. Inklusive meg, inntil dette albumet (deres fjerde) dukket opp på vårparten og straks føltes som en god, gammel venn. Klassisk amerikansk-inspirert godlydende gitarrock av det ekspanderende slaget som både rommer litt southern feel, americana og vestkyst, mens de snertne pomelodiene og harmoniene fører tankene hen til artister som Tom Petty, Neil Young og Dream Syndicate – men uten at Dig Deeper mister sitt personlige preg.
Selma French «Changes Like The Weather in the Mountains» (Grappa)
French har bakgrunn I folkgruppen (og Spellemannprisvinner) Morgonrode og visepopjazzbandet Masåva, men har nå debutert på egen hånd. Og det gjør hun meget overbevisende med en samling låter som fører tankene til tidlig 70-talls britisk folkrock, krydret med litt mer jazza amerikansk vise. Selma Frenchs vokal smyger seg grasiøst innpå lytteren, mens intrikate arrangement byr på stadige overraskelser som holder interessen for dette vakre, originale verket oppe.
Gebhardt «Geb Heart» (Apollon Records)
Den tidligere Motorpsycho-trommisen og countryrockeren i HGH har de siste årene bodd i Firenze sammen med sin italienske kone Mari Simonelli. Her har han til hverdags drevet et studio, samtidig som han har jobbet med egen musikk. Det har materialisert seg i noen singler og EPer – og nå endelig et helt album under eget navn! Mer poporientert enn med både Motorpsycho og HGH byr «Geb Heart» på sanger med melodiøst snertne hooks som kobler et solid grep om lytteren. Kona spiller bass og har bidratt på tekstene, men ellers står Gebhardt for alt på dette albumet son er like velprodusert som det er velspilt og vellydende. «Geb Heart»: en Gebhardt-triumf som strutter av energi og stråler av overskudd.
Jenny Hval «Classic Objects» (4AD)
Siden debuten (som Rockettothesky) i 2006 har Jenny Hval forundret og fenget, med musikk som utfordrer med det ene beinet i pop og det andre i kunstrock. Årets utgivelse, hennes sjette som Jenny Hval, lener seg mest mot popen, og er slik blitt et av hennes mest tilgjengelige. Og kanskje også beste? Her følger den ene medrivende perlen den andre, i et litt luftig, gjerne funky elektronisk arrangement der Hvals vokal nærmest flyter oppå lag på lag med detaljer som sørger for at musikken aldri blir stillestående.
Sondre Lerche «Avatars of Love» (PLZ)
Et dobbeltalbum med 14 sanger som klokker inn på nærmere 90 minutter. Mye taler for at et slikt ambisiøst prosjekt spenner bein på seg selv, men Sondre Lerche manøvrerte seg mesterlig gjennom materien på en utgivelse som fort kan bli stående som hans mesterverk. Jeg husker godt mitt første møte med 19-årige Sondre, så nysgjerrig på pophistorien og så usedvanlig kunnskapsrik for alderen. Alt dette kommer til syne på «Avatars of Love», der han i sine personlige betroelser beveger seg mellom det nære og det mer storslåtte, mellom spartanske kassegitarer og orkestrale partier. Og der blandingen av fengende pop, slentrende jazz, elektroniske elementer og cinematiske stemninger skaper en tidløs musikk det er en fryd å dykke ned i.
Madrugada «Chimes at Midnight» (Madrugada Music/Warner)
Etter bandets litt premature avskjed med albumet «Madrugada» i 2008, året etter gitarist Robert Burås død, meldte Madrugada seg på igjen med en jubileumsturné i 2019. Den ga åpenbart mersmak, for siden er det blitt flere konserter før albumet «Chimes at Midnight» tidlig i 2022 bekreftet bandets comeback. Og det er i dobbel forstand klassisk Madrugada varter opp med på sitt nye album. Storslått og majestetisk, mørkt og melodiøst og med dramatiske arrangement som effektivt støtter opp under Sivert Høyems store stemme. Og med et sterkt låtmateriale som finner sin naturlige plass i den rike Madrugada-historien. Et verdig comeback som innfrir alle forvetninger!
Les også: Ny runde med Madrugada
The Good, The Bad & The Zugly «Research and Destroy» (Fysisk Format)
Gjengen fra Hadeland er av mange omtalt som dagens fremste eksponenter for bredbeint, rølpete skandirock. Sikkert er i hvert fall at bandet på sitt femte album bobler over av pønka energi og catchy temaer, med tilhørende respektløse tekster. Med humoristisk-satirisk snert avkler de sin samtid, samtidig som de breddfulle med adrenalin lar sine harde og pønka riff smelle veggimellom. «Resarch and Destroy» er like intens GBZ som vi kjenner dem fra før, men årets utgivelse er i tillegg mer treffsikker enn tidligere.
Av Leif Gjerstad
Les også: Årets internasjonale album 2022
Les også: Årets svenske album 2022
Les også: Årets norske album 2021
