En høyst subjektiv liste med noen norske album fra 2023 som jeg bet meg merke i.
En annen dag kunne det fort blitt noen andre som kom med, men disse var dem som overlevde julestria. Som vanlig presentert i alfabetisk rekkefølge.
Beharie «Are You There, Boy?» (V2 Records)
Fire år og tre EPer etter debuten leverte Christian Roger Beharie endelig sin første langspiller i år. Og den levde opp til forventningene. Beharie har en varm og behagelig stemme som trives i et smooth soul-dominert landskap, der myke melodier og arr med beats, strykere og kor effektivt bygger opp under ettertenksomme tekster om identitet og kjærlighet.
Stein Torleif Bjella «Nysetmåne» (Heime med hund)
Neste år er det 15 år siden Bjella solodebuterte med «Heidersmenn». I dag er han trygt etablert som en nasjonal hedersmann, som med utgangspunkt i sin halling-bakgrunn og visekunst også har inntatt både teater- og bokscene. Årets «Nysetmåne» bekrefter hans solide posisjon. Med supermusiker Geir Sundstøl som produsent og gitarist ved sin side, har lydbildet blitt større, mer detaljrikt og vel også mer lekent enn vi er vant med fra Bjellas side. Når både sanger og tekster holder samme høye standard som vanlig er det bare å konstatere at Stein Torleif Bjella har lagd et av årets fineste album.
Tove Bøygard «Kaldt vatn» (Lucky B)
Med «Kaldt vatn» fullfører Tove Bøygard sin album-tetralogi om de fire elementene himmel, jord, ild og vann. Og med utgangspunkt i americana, folk og småskitten rock synger hun med innlevelse og engasjement om så vel personlige erfaringer som sosial urettferdighet. Låtene og tekstene går alltid hånd i hånd, med en musikalsk balanse og produksjon som framhever stemningene Bøygard søker – og som har gjort at det siste verket i tetralogien framstår som nok en kvalifisert suksess.
Kristi Brud «Alt er nytt» (Sheep Chase Records)
Hjerteslag var et av Bergens beste poprockband, inntil de personlige konfliktene ble så ille at splittelsen var uunngåelig og en rettslig krangel om navnet oppsto. Fire av de som tapte navnekampen har nå fortsatt som Kristi Brud, og framstår som alt annet enn tapere på debutalbumet «Alt er nytt». Her pares fengende popteft med poengterte postpønk-gitarer i et lydmessig slørete landskap som omfavner den litt distanserte og kjølige vokalen. En debut som varmer!
Malin Pettersen «Trouble Finding Words» (Die With Your Boots On)
Malin Pettersen har de siste årene markert seg som en av våre fremste singer/songwriters, avdeling nordicana. På årets utgivelse har hun gått i en litt ny, mer popete retning – tidvis med undertoner av r&b – uten å miste sin identitet underveis og uten at tekstene har mistet sitt personlige preg. Produsent Martin Horntveth har sikret et lydbilde som forsterker den sjangeroverskridende ambisjonen som Pettersen åpenbart har hatt for dette prosjektet.
Signe Marie Rustad «Particles of Faith» (Die With Your Boots On)
Dette er Signe Marie Rustads fjerde album – og kanskje også det aller beste. Sammen med medprodusent Kenneth Isahk har Rustad skapt en plate som bobler over av ekspansiv kreativitet og stilsikker godlyd, med et lydbilde som føles nærmere klassisk folkrock enn den nordicana som Rustad tidligere har vært mest assosiert med. Og selv om Rustad inviterer inn både synther og andre elektroniske elementer som et par steder trekker musikken i indie-retning, klarer hun hele veien å bevare den melodiske nærheten og skjørheten som gjør hennes melodier så minneverdige.
Susanne Sundfør «blómi» (Blomi Records)
Jeg har valgt å presentere platene i alfabetisk orden, men skulle jeg rangert dem etter smak ville det blitt med Sundførs «blómi» på topp. For hvis vi ser bort fra åpningskuttets og sistelåtens «filosofiske forklaring» som skal synliggjøre rammene rundt dette prosjektet, er alt imellom der pur nytelse. Med Sundførs særegne stemme og stemningsfulle piano i fokus utstråler «blómi» en positiv og optimistisk ånd der arrangementene omfavner de smellvakre låtene på best mulige vis. Nok en fulltreffer fra Susanne Sundfør!
Michelle Ullestad «Ingenting varer evig» (Ullestad United)
Det er noen år siden Ullestad singeldebuterte, så mange vil mene det er på høy tid at Bergens-jenta endelig slipper en langspiller. Kanskje er det også på rett tid. For med årene og singelslippene har hun finslipt låtskriverkunsten og de personlige tekstene (her om opptur og nedtur i et forhold), samtidig som innpakningen ligger litt nærmere det moderne poputtrykket hun primært dyrker.
Div artister «Møtested» (Drabant Music)
Jeg pleier ikke å ha med tributtplater på slike årsbeste-lister, men gjør et unntak for «Møtested», der et knippe norske artister hyller Anne Grete Preus og hennes musikk. Med Fay Wildhagen som prosjektleder og produsent og Darling West som gjennomgående backingband har åtte artister tatt for seg hver sin Preus-låt, mens Wildhagen selv bidrar med to. De medvirkende artistene opptrer alle respektfullt overfor Preus i sine tolkninger, men evner likevel å tilføre låtene et personlig uttrykk. I disse dager merker vi oss spesielt Ole Paus bitende sarkastiske «Ti bud til en ung mann som vil fram i verden», der Preus har tonesatt en tekst av Jens Bjørneboe. Det ble det siste Paus gjorde før han forlot oss og gikk over til Anne Grete Preus og Jens Bjørneboe på den andre siden.
Av Leif Gjerstad
