Joel Alme og Sara Parkman to personlige favoritter blant svenskene som ga ut album i 2022. Her er en oversikt over årets ti beste svenske album.
Og som alltid, så er de ikke-rangert, men listet opp i alfabetisk rekkefølge.
Joel Alme «Sköt er själva så sköter jag inte mitt» (Razzia/Sony)
Alfabetet sikrer Alme plass øverst på denne oversikten, men skulle listen vært rangert ville topp-plassen trolig vært hans uansett. Almes tredje svenskspråklige album (sjette totalt) har det samme selvbiografiske preget som de to foregående oppvekstskildringene, men denne gang utspiller alt seg i løpet av et døgn. Befolket med minner om sosiale nederlag, tapt kjærlighet, venneskjebner og annet som former et liv, mens Alme prøver å nøste i hvorfor alt ble slik det ble. Alt presentert gjennom nydelige melodier som veksler mellom lavmælt gitarpop og folksoul med like varme som vemodige strykere, mens Almes sårbare stemme knytter alt sammen til et sjeldent sterkt uttrykk.
Les også: Hva med Joel Alme?
Joakim Berg «Jag fortsätter glömma» (Universal)
Seks år etter at Kent ble oppløst og vokalist Jokke Berg «lovte» at han aldri ville gi ut soloplate, kommer nå solodebuten hans. Og det er et like kjærkomment som sympatisk gjenhør med en av de siste tiårenes største låtskrivere og sangere i skandinavisk rock. På en naturlig måte tar «Jag fortsätter glömma» vid der Kent slapp, der Berg i et litt mer dempet og mykere tonelag byr på personlige midtlivs-betraktninger i elleve nye låter som alle bærer popsmedens kvalitetsstempel. Nedskaleringen av dramatiske elementer kan muligens gjøre noen av låtenes uttrykk vel like, men den melankolske varmen Joakim Bergs comebackalbum byr på sikrer at gjenhøret blir like godt som det var lov å håpe.
First Aid Kit «Palomino» (Columbia Records/Sony Music)
Ti år etter «Emmylou»-suksessen tar First Aid Kit pause fra countryen for å utforske en mer popete sound på årets album «Palomino». Det låter fortsatt like fortreffelig. Ifølge søstrene Söderberg skyldes kursendringen at det forrige albumet, «Ruins», ble så mørkt at de følte behov for litt mer lys denne gang. Og lyset de søkte fant de primært på den amerikanske vestkysten, der de kunne popifisere sitt uttrykk – slik som på den nydelige singelen «Angel» – og gjøre det mer tilgjengelig, uten å forsake sin egne musikalske identitet og signatur.
Hurula «Ingen är kär i år och andra sånger» (Sony Music)
Hans Robert Hurula startet som en litt melodisk støyende pønker for et tiår siden, men har med årene blitt både mer lavmælt og mer popete, i samme terreng som Håkan Hellström. Beskrivelsen passer godt også på årets album, hans femte i rekken. Riktignok larmer han en del i samfunnskommentarten om utryggheten som råder i utsatte strøk på åpningskuttet «Våldsam busshållplats», men når han vender blikket mer mot egen oppvekst, egne følelser samt mellommenneskelige relasjoner blir han også mildere og mer undrende i sitt uttrykk. Da rydder han innimellom også plass for vakre strykere som lar rockpoeten tre tydeligere fram.
Little Jinder «Salta diamanter» (Warner Music)
For fire år siden ga Little Jinder ut albumet «Hejdå», som hun hevdet var et slags avskjed til en era. Hun hadde fylt 30 og glitterfestene hadde mistet mye av sin gamle glans, forklarte hun. Astrid Maria Josefine Jinder ville noe nytt, men var usikker på hva. Nå har hun gitt svaret med «Salta diamanter», et album som oppleves som langt mer voksent – og bedre! – enn tidligere Little Jinder-plater. Spilt inn live i studio med band, har musikken fått en organisk indiepop-feel som kler hennes melankoli og vemodige tekster om all den tvil som følger en gjennom livet, også etter de 30. Og i tråd med sine erkjennelser gir hun plass til vakre gitar- og pianodrevne ballader på et album som viser Little Jinder i positiv vekst.
Lykke Li «Eyeye» (Pias/Play it again Sam)
På sitt nye og femte album nedskalerer Lykke Li det meste. Forsøket på forgjengeren med å tilpasse seg amerikansk pop/r&b er erstattet med en søken etter mer intimitet på den nye. Innspilt på soverommet hjemme i Los Angeles sammen med produsent Björn Yttling har paret droppet det meste av maskinparken og nøyd seg med bare et keyboard, en gitar samt spinkle trommer som støtte til Lykke Lis stemme. Hun har selv beskrevet musikken på «Eyey» som terapeutisk og meditativ, der jakten på de store følelsene er viktigere enn jakten på dampende hits. Innimellom kan det gjøre uttrykket vel privat, men for det meste bare veldig vakkert.
Veronica Maggio «Och som vanligt händer det något hemskt» (Universal)
Sveriges popdronning har helt siden dundersuksessen «Satan i gatan» (2011) vist en imponerende evne til å levere catchy poplåter av et jevnt høyt nivå. Og årets utgivelse er intet unntak. Et sted på plata synger hun strofen «lite för gammal för att bli någon annan», et utsagn som på mange måter oppsummerer hele albumet. For dette er typisk Maggio, på godt og vondt. Uten større forandring eller utvikling som kan pirre, men med forfriskende popsanger som det er vanskelig å reservere seg mot. Spesielt som Uppsala-kvinnen er en mester i å levere relasjonstekster fulle av tvil og angst, tonesatt med melodier som kontrastrerer tekstene som en slags sprudlende «men hvem bryr seg»-kommentar.
Sara Parkman «Eros Agape Philia» (Supertraditional)
Av mange svenske kritikere utropt til årets album, og det er lett å skjønne hvorfor. Sara Parkman (fra den nordsvenske småbyen Härnösand) tar avstamp i svensk folk som hun utvikler i en litt popete retning i den halvelektroniske sfæren. Strykere, elektroniske beats og mange lag med stemmer og kor skaper et uttrykk som ånder både magi og mystikk, samtidig som Parkman forankrer musikken i betraktninger som rommer både åndelig søken, hjertets irrganger og kjøttets fysiske begjær. Et like vakkert som gripende album!
Slowgold «Kärlek» (Playground Music)
Bak artistnavnet Slowgold gjemmer seg göteborgskvinnen Amanda Werne, som i løpet av det siste tiåret har gitt ut hele sju album. På disse har hun blandet litt drømsk pop med skurrende gitarrock støpt i Neil Young-skolen. Gitarene er selvsagt med også på vakre «Kärlek», men er likevel tonet ned en del siden sist («Aska», 2020) og erstattet med flere synther. Resultatet er at låtene biter litt mindre, mens de mykere og melodiøse drømmepartiene er blitt mer framtredende. Over store deler av plata hviler det en forsiktig, litt intim psykedelisk stemning som Werne fyller med hverdagslige betraktninger av det litt lysere slaget.
Viagra Boys «Cave World» (YEAR 0001)
Stockholm-bandets tredje album strutter av virilitet og vitalitet. Med det ene beinet plantet i pønkrock og det andre i elektronisk kraut- og indierock byr «Cave World» på både sinte og dystopiske betraktninger rundt en verden som synes å ha gått av hengslene, med Ukraina, faktaresistens og konspirasjonsteorier som tre sentrale stikkord. Men samtidig som tekstene er av det gjennomgående mørke (og innimellom også humoristiske) slaget, forvalter Viagra Boys en rocka tradisjon der lekenhet, catchy refrenger og rytmisk groove skaper en forførende friskhet. Det sies at Iggy Pop skal være fan av bandet. «Cave World» sannsynliggjør utsagnet.
Av Leif Gjerstad
Les også: Årets norske album 2022
Les også: Årets internasjonale album 2022
Les også: Årets svenske album 2021
