Noen år er det utgivelser som skiller seg spesielt ut og slår en i bakken, slik Annika Norlin, Thåström og Joel Alme i Sverige har gjort de siste årene. I år er det ingen svenske utgivelser som har har rystet meg slik, men det har likevel ikke skortet på godbiter. Her er noen personlige favoritter fra 2023, presentert i alfabetisk rekkefølge.
Marit Bergman «Här kommer vargen» (Sugartoy recordings)
Etter en platepause på sju år er Marit Bergman tilbake med et album som mikser det politiske med det personlige, der en mors uro og fortvilelse over verdens utvikling settes opp mot melankolske, men vennligsinnede melodier der pianoer, blåsere og strykere bygger stemninger og inviterer til drama. Og kontrasten mellom hennes ståsted i svensk tradisjonell vise og pop med mye lys og luft og det langt mørkere tekstuniverset med «bomber som faller» fungerer aldeles utmerket.
Dina Ögon «Oas» (Playground Music)
De fire musikerne i Dina ögon har alle solid bakgrunn i svensk musikkliv, men som et kollektiv kom de liksom inn fra sidelinja som et annerledes, forfriskende pust. «Oas» er deres andre album og følger opp debuten ved å nekte å la seg sjangerplassere. Det er litt jazz i bunn og stemningene bader i soul, mens elementer av folk og pop preger den melodiske flyten. Alt framført med lekne instrumentalpartier som støtter opp om Anna Ahnlunds myke, stemningsfulle og smellvakre vokal.
Fever Ray «Radical Romantics» (Rabid/PIAS)
Karin Dreijer har markert seg som en musiker og multikunstner som går litt utenfor mainstream, enten det er som soloartisten Fever Ray, i bandet The Knife eller andre prosjekt som bare Karin Dreijer. På årets Fever Ray-utgivelse får hun selskap av The Knife-makker og bror Olof Dreijer, som nok bidrar med å trekke Fever Rays elektronika i en litt mer popete retning. Til tider har jeg opplevd Fever Rays musikk som vel klaustrofobisk og kanskje også litt angstbitersk for sitt eget beste. På «Radical Romantics» har det lekne og lyse fått litt bedre plass, uten at Dreijer har mistet sin særegne identitet.
The Hives «The Death of Randy Fitzsimmons» (Disques Hives)
Da mange trodde at The Hives hadde gitt seg, gjorde det svenske bandet et overraskende vitalt comeback med albumet «The Death of Randy Fitzsimmons. 30 år etter den spede starten i småbyen Fagersta og nesten 11 år etter forrige album viser The Hives at de fortsatt har stålkontroll på tøffe riffs og raske rockere. Pelle Almqvist & Co bryter på ingen måte ny mark, men med sin tette energi koblet med sarkastiske samtidstekster utstråler The Hives en autoritet som mange rockeband kan misunne dem.
Christian Kjellvander «Hold Your Love Still» (Tapete/Sound Pollution)
Tidlig på året kom Christian Kjellvander med et album med sitt Kjellandertonbruket, før han for en drøy måned siden fulgte opp med soloprosjektet «Hold Your Love Still». Det er 47-åringens niende i rekken, og viser en artist i stadig vekst. Uten å forlate de mørke og stillferdige stemningene han har vært kjent for å dyrke, oppleves «Hold Your Love Still» som mer energisk. Hans mørke stemme og den stillferdige flyten preger fortsatt det han gjør, men de samfunnstilvendte tekstene og frustrasjonen som de utstråler har bidratt til å øke temperatur og temperament.
Sarah Klang «Mercedes» (Nettwerk)
Klangs fjerde album siden debuten i 2018 er oppkalt etter hennes lille datter Mercedes, og dreier seg i stor grad om den 31-årige artistens opplevelser og refleksjoner som gravid og førstegangsmor. Med alle de tankene, bekymringene og drømmene som en helt ny tilværelse fører med seg. At det dermed er blitt et emosjonelt og personlig album sier seg nærmest selv, men at det også evner å kommunisere med omgivelsene i en slik grad som det gjør var ingen selvfølge. Med stor innlevelse leverer Sarah Klang et knippe popballader og countrypoplåter som byr på skjønnhet, varme og følelser, hele veien med Klangs formidable stemmeprakt som stilsikker veiviser.
David Ritschard «Detta har hänt» (Universal Music)
I løpet av ett år har Stockholms og Sveriges fremste countryartist falt sammen på svensk tv to ganger, og kollapsen i «Allsång på Skansen» i september tvang ham til å ta en timeout resten av året. Albumet «Detta har hänt» må ses i lyset av dette, ved at det ikke er et regulært nytt album, men en plate satt sammen av så vel singler og EP-spor som et par covere og tidligere ikke utgitte låter som kan fylle tomrommet hans ufrivillge fravær har skapt. Homogeniteten som gjorde forgjengeren «Blåbärskungen» så god mangler derfor, men Ritschard er en så god historieforteller med et så særeget uttrykk at «Dette har hänt» uansett trygt kan anbefales!
Lars Winnerbäck «Neutronstjärnan» (Universal Music)
På sitt 14. studioalbum viser den svenske artisten nok en gang at han er en låtsmed av rang. Støpt i den svenske pop/rock- og visetradisjon byr han på en behagelig melankolsk melodiøsitet, mens samarbeidet med Joakim Berg og Martin Sköld fra Kent har revitalisert uttrykket slik at både fans av Winnerbäck og Kent kan føle seg godt ivaretatt. Tekstene er preget av vemod og sårbarhet med litt dystopiske trekk, der den 48-årige svensken turnerer temaer som klima og migrasjon, mens han reflekterer over hva som har skjedd med tiden og framtidstroen i dagens Sverige. Ofte illustrert med en flanørs byvandring og popkulturelle referanser som inviterer lytteren med på ferden.
Av Leif Gjerstad
Les også: Årets norske album 2023
