Det er fortsatt tidlig på året, men ikke noe problem å plukke ut åtte album utgitt i 2022 som får en ekstra anbefaling i dag. Og jepp, siden det er 8. mars I dag, er bare plater med kvinner i sentrale roller kommet i betraktning. Enten de nå jobber som soloartister eller opptrer i band.
Har valgt fire fra det «store utland» og fire skandinaviske, og nedenfor presenteres de i geografisk og alfabetisk rekkefølge.
Big Chief «Dragon New Warm Mountain I Believe In You» (4AD)
Drøye fem år og fire album etter debuten har det Brooklyn-baserte bandet lagd det som fort kan bli stående som deres mesterverk. Siden kvartetten de siste årene har vært bosatt i tre ulike land valgte de å spille inn «Dragon» i fire ulike studioer i fire rurale områder i USA. Dette har gitt de fire LP-sidene på den doble langspilleren litt ulik karakter, og med vokalist/komponist Adrianne Lenker i front benytter Big Thief muligheten til å utforske såvel lavmælt folk/americana og frenetisk gitardrevet indie som forsiktig electronica og leken psykedelia. Og med Lenkers evne til å gi sine ofte sårbare tekster (med humoristiske undertoner) et like sterkt som inderlig vokalt referansepunkt, bygges stemninger som veksler mellom det skjøre og det litt mer fandenivoldske. Et ekspansivt album som illustrerer Big Chiefs fascinerende styrke.
Les også: Big Thief stjeler oppmerksomhet (anmeldelse)
Hurray for the Riff Raff «Life on Earth» (Nonesuch Records)
Alynda Segarra startet opp med spartansk folkpønk, før hun på 2017-albumet «The Navigator» gjorde et mer streit rockealbum. På årets skive har hun beholdt den litt store lyden fra forgjengeren, samtidig som musikken er dynket litt mer i indiefolk med personlig tilsnitt. Og det kler neworleans-kvinnen med puertoricanske røtter og bosted i New York godt. Det åpner opp for å utforske litt ulike veier, mens hun hele veien tar for seg å skildre livet på joden de siste par årene, med plass både for litt lavmælte personlige refleksjoner og fortvilelse over de store krisene som ser ut til å ramle inn over oss.
King Hannah «I’m Not Sorry I Was Just Being Me» (City Slang)
Liverpool-duoen Hannah Merrick og Craig Whittle har gitt ut et par EPer tidligere, men dette er deres albumdebut. Og en svært lovende sådan. Det er et åpent, men spartansk lydbilde hvor småskurrende gitarer og Hannas litt slepende stemme står i fokus. Hennes frasering kan til tider minne litt om Lana del Rey, men aller mest skaper utrykket og mørket duoen dyrker naturlige assosiasjoner til PJ Harvey, mens Bristols 90-talls triphop hele veien spøker bak der er sted.
The Weather Station «How Is It That I Should Look at the Stars» (Fat Possum)
Kanadiske Tamara Lindeman har seilt opp som en personlig favoritt de siste årene, og hennes forrige album «Ignorance» plasserte jeg til og med helt på topp da musikkåret 2021 skulle oppsummeres. Årets utgivelse lever kanskje ikke helt opp til fjorårets, men er da heller ikke noe forsøk på å skape en snarlik oppfølger. På årets album byr hun i stedet på et enda mer lavmælt uttrykk, med dempet pianobasert musikk som sakte flyter fram over til tider fyldige, men likevel svært varsomme arrangement. Tamara Lindeman har ved flere anledninger fått høre at hun kan likne på sin kanadiske søster Joni Mitchell, og slik hennes vokal og varierte låtmateriale balanserer mellom det smellvakre og det skjøre, oppleves disse assosiasjonene som naturlige.
Les også: Strålende værmelding (anmeldelse av «Ignorance», 2021)
Marianne Engebretsen «Something new» (Flowerdust)
Egentlig sto Aurora og «The Gods We Can Touch» på blokka her, men fikk lyst til å trekke fram noe langt mer ukjent. Engebretsen debuterte lovende i 2017, og «Something new» er hennes andre album. 34-åringen fra Randaberg (men bosatt i Oslo) har selv både skrevet samtlige låter foruten å produsere plata, og kommer fra oppgaven med all ære i behold. Med ståsted i singer/songwriter og pop skriver og synger hun personlig om livets opp- og nedturer, og følger opp det musikalsk ved å veksle mellom vare pianoballader og mer utadvendt pop med litt stenk av elektronika der det måtte passe. I den grad du trenger et referansepunkt, har hun selv trukket fram Sufjan Stevens som en inspirasjonskilde. Jeg vil i tilfelle gjerne tilføye Bon Iver, i måten hun innimellom tilnærmer seg vokalen på.
Fieh «In the Sun in the Rain» (Jansen Reocrds)
Sofie Tollefsbøl har gitt navnet til Fieh som leverte en så imponerende albumdebut i 2019 at jeg inkluderte den på «årets beste»-liste i en oppsummering her på LeffesLab. Årets album mer enn bekrefter lovordene fra den gangen, for her har 27-åringen og hennes (etter hvert mange) medsammensvorne bygget en like sylskarp som fengende syntese av soul og funk i et småjazzete landskap. Under overoppsyn av produsent Lars Horntveth fra Jaga Jazzist byr de på lekne innfall og forseggjorte arrangement som trives like godt i det reflektivt melodiøse hjørnet som ute på det suggererende dansegulvet.
Julia Logan «Everly Foreverly» (Playground Music)
Muligens beveger jeg meg ut på glattisen her. Ikke så mye fordi Julia Logan er et helt nytt bekjentskap for meg, men fordi det er så ferskt at jeg ikke har rukket mer enn et par gjennomspillinger av hennes debutalbum «Everly Foreverly». Og det gjør meg litt usikker, fordi det meste her er velkjente toner med aner i melodiøs 1970-tall. Kanskje så kjent at man fort kan gå lei? Eller er det så forfriskende og sjarmerende at den vil stå seg godt over tid? Førsteinntrykket er uansett klart positivt, der miksen av folk, indie og pop skaper en fengende, varm og sommerlett stemning med undertoner av melankoli. Kanskje som en fin balansegang mellom påvirkninger fra hennes mors hjemstat California og Julias egen oppvekst i Sverige? Vi noterer også at hun har fått med seg Nina Persson (The Cardigans/A Camp) i en duett, mens Julia Logan også som tekstforfatter behersker novellefortellerformatet meget godt – og evner til å få det til å klinge godt sammen med musikken.
Annika Norlin «Mentor» (Razzia/Sony)
Som Säkert! har hun gitt ut fire album på svensk og som Hello Saferide har hun gitt ut fire album på engelsk. Nå har Annika Norlin funnet tida moden for å gi ut plate under eget navn, der første halvpart av låtene (dvs LPens A-side) er på engelsk og den andre halvparten er på svensk. Men selv om hun veksler mellom to språk, er det musikalske uttrykket så trygt forankret i henne selv at den store forskjellen aldri innfinner seg. Kanskje i tilfelle mest på det lyriske plan, der Norlin (som i fjor også bokdebuterte med novellesamling) muligens kan ha større ambisjoner på morsmålet enn lånespråket? Eller kanskje er det bare jeg som konstruerer en motsetning her, med en oppfatning som styres vel mye av forhåndskunnskapen jeg har til henne? Klart er i hvert fall at «Mentor» byr på så vel mange glimrende popsanger som litt mer lavmælte refleksjoner, mens arrangementene tilsvarende veksler mellom det luftig utadvendte og det varsomt intime. Og hele veien med Annika Norlins egen vokal og verbale betraktninger som knytter det hele sammen til et helstøpt uttrykk.
Les også: Säkert! – et sikkert trumfkort (anmeldelse av «Däggdjur», 2017)
Av Leif Gjerstad
