I 2016 albumdebuterte Big Thief med «Masterpiece». Drøye fem år og fire album seinere har bandet lagd det som fort kan bli stående som deres mesterverk.
Nesten helt fra starten har Big Thief vaket der, som et av de neste store bandene det er knyttet store forventninger til. Og den Brooklyn-baserte kvartetten har ikke akkurat vært av det musikalsk late eller beskjedne slaget. I 2019 slapp de like gjerne to album med bare fem måneders mellomrom, «U.F.O.F» og «Two Hands». Begge ble veldig godt mottatt av kritikere, med førstnevnte et ørlite hakk foran. I hvert fall var det vel den som havnet på flest «årets beste—lister.
Det var også det året, i månedene mellom «U.F.O.F.» og «Two Hands», som Big Thief spilte på Øya-festivalen, som et av bandene jeg hadde ringet inn som «må se». Helt overveldet ble jeg vel ikke av den konserten, men den originale miksen av rock, indie og folk var uansett sjarmerende og spennende nok til at jeg konkluderte med at det var all grunn til å fortsette å følge med på deres ferd videre.
Spesielle år
En ferd som ifølge vokalist og hovedlåtskriver Adrianne Lenker har vært noe kaotisk de siste par årene. Med ett medlem bosatt i Tel Aviv, ett i California og to på den amerikanske østkysten, har det ikke vært helt uproblematisk å møtes under pandemien. Dessuten har Lenker slitt følelsesmessig, etter at forholdet til den australske artisten Indigo Sparke sprakk en gang i løpet av 2020. Noe som igjen skal ha rippet opp i gamle barndomstraumer fra oppveksten med foreldre i en religiøs sekt av det mer fanatiske slaget
Pandemisk isolasjon, brudd og traumaer har uansett gitt 30-årige Lenker og de andre tid og anledning til å jobbe med eget materiale. For Lenker resulterte det i to soloalbum i 2020, mens Big Thief-gitarist (og Lenkers eks-mann) Buck Meek nøyde seg med ett. Også produsent og trommis James Krivchenias så sitt snitt til å gi ut eget mens de ventet på en ny runde med Big Chief.
Fire steder
Og den runden kom altså i 2021. Planen om å spille inn på fire ulike steder med fire ulike teknikere i landlige omgivelser (upstate New York, Colorado, California, Arizona) ble unnfanget av Krivchenias allerede under Europa-turneen i 2019, men lot seg av praktiske grunner gjennomføres først i fjor.
Så vidt jeg har skjønt var planen ikke nødvendigvis å spille inn et 80 minutter langt dobbeltalbum med 20 låter, men med 50 nye låter å velge blant, tvang avgjørelsen seg ganske raskt fram. De har også antydet at de har nok ferdig innspilt materiale til overs, slik at ingen kanskje bør bli så altfor forbauset om det (akkurat som i 2019) plutselig dukker opp enda en Big Thief-plate før vi forlater 2022.
Rommer mye
Men strengt tatt er det uansett ikke nødvendig. Det holder lenge med deres voldsomt ekspansive «Dragon New Warm Mountain I Believe In You». En kronglete tittel som for å krongle det enda litt til er hentet fra en tekststrofe som du ikke finner på «Dragon…», men på et av Lenkers soloalbum.
Akkurat det kan muligens vise at skillelinjene mellom band- og soloprosjekt ikke er så altfor klare for kvartetten, slik det nesten også kan være vanskelig å definere musikken på «Dragon…». Til det rommer plata for mye. Bandets produsent James Krivchenias har holdt nokså løse tøyler, der spontaniteten i førsteopptaket teller mer enn stram perfeksjonisme som gjerne kommer med flere opptak.
Denne filosofien, med å heller inkludere og ekspandere enn å begrense og stramme inn, gir seg ikke bare utslag i det organiske lydbildet. Det setter også sitt preg på låtene, der alle kanskje ikke forsvarer sin plass like greit isolert sett, men der de får en stemningsmessig funksjon i den større, altomfattende helheten.
Et varmt og kollektivt uttrykk
Musikken på «Dragon…» utforsker aller helst (akustisk og) varm lavmælt organisk folk og americana. men kvier seg heller ikke for å hive seg ut i frenetisk gitardrevet indie, forsiktig electronica eller leken psykedelia. Og med Adrianne Lenkers evne til å gi sine ofte sårbare tekster (med humoristiske undertoner) et like sterkt som inderlig vokalt referansepunkt, bygges stemninger som kan veksle mellom det skjøre og det litt mer fandenivoldske. Her lever smerten etter brudd, viljen til å gå videre og den generelle usikkerheten om framtida videre side som side. Og midt oppi dette følger bandet henne like tett som ledig, i et samspill og symbiose som setter fokuset mer på det kollektive uttrykket enn det individuelle showoff.
«Okay, what should we do now» spør bandet helt til slutt på platas avsluttende folk/country-låt «Blue Lightning». Tja, akkurat det er vel ikke jeg den rette til å svare på. Men jeg vet hva jeg sikkert kommer til å gjøre mange ganger i ukene framover: sette på «Dragon New Warm Mountain I Believe In You».
Av Leif Gjerstad
