Til daglig jobber Marte Qvenild i Forskningsrådet og tidligere har hun blant annet skrevet en grøsser som er blitt dramatisert av NRK Radioteatret. Men det er først nå hun har debutert på «ordentlig», med en roman som ser på ringvirkninger av skilsmisser og samværssabotasje.
Aktuell med romanen «Sommerfesten» på Flamme forlag
Kort om deg selv?
– Jeg kommer fra Hamar, er 44 år og bor i Oslo sammen med mann, barn og en vill, nydelig valp. Jeg jobber i Forskningsrådet og har tidligere vært forsker i mange år, men jeg har bestandig skrevet skjønnlitterært på fritida. Talt i antall år har jeg vel snart en bachelorgrad i ulike skrivekurs og skriveskoler, men det var først da jeg sluttet på skrivekurs at skrivinga løsnet.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Hvis jeg går for lenge uten å skrive blir jeg frustrert, så skriving er derfor noe eksistensielt som jeg bestandig har holdt på med. Gjennom årenes løp har jeg skrevet en grøsser på nett som er dramatisert av NRKs Radioteateret og vunnet noen novellekonkurranser. Da jeg fikk antatt en boksingel på Flamme forlag og fikk god kontakt med en av redaktørene der, begynte jeg å håpe på at jeg skulle få utgitt bok også.
Hva handler boka di om?
– Boka handler om en farmor og barnebarnet hennes som pleide å ha de fint sammen, men som ikke får treffes på grunn av samværssabotasje etter skilsmisse. Det er ofte fokus på foreldrene og barnet i en slik situasjon, men denne boka er fortalt fra farmorens perspektiv og hennes forsøk på å holde fast i relasjonen til barnebarnet. Handlingen er satt til tørkesommeren i 2018, og et annet viktig tema i boka er gården hun bor på og bekymringene om hvorvidt det går an å drive den videre i en fremtid preget av klimaendringer.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Jeg har tenkt mye på ringvirkningene av skilsmisser der kontakten brytes for eksempel mellom far og barn. Dette er selvfølgelig en katastrofe for faren, men hva med alle dem som står nær, men som ikke har noe de skulle sagt, som for eksempel besteforeldre?
Da jeg gjorde research til romanen, ble jeg overrasket over alle de vonde historiene som eksisterer og som jeg ikke hadde fått høre om før jeg begynte å skrive om temaet. Det finnes så mange fortellinger om besteforeldre som blir avvist og som ikke får møte barnebarn de tidligere har hatt god kontakt med. Det slår meg hvor lett det er å gjøre seg fullstendig utilgjengelig – det er bare å sperre telefonnummeret til bestemor og legge epost-adressen hennes i spamfilteret, i tillegg til å kaste alle brevene og presangene hun sender. Mange besteforeldre har en stor omsorgsrolle i barnebarnas liv og det gjør forferdelig vondt hvis denne relasjonen brytes ufrivillig.
Jeg mener vi bør endre praksisen i Norge slik at foreldre belønnes økonomisk for å samarbeide godt, i stedet for slik det er nå hvor det er mest lønnsomt å sitte med hovedomsorgen alene.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Være sammen med familie og venner, gå i fjellet, dra til sjøs med seilbåt.
Av Leif Gjerstad
