(intervju opprinnelig publisert 2008)
Oslo: George W. Bush tvang Calexico vekk fra grensen. Men med Bush på vei ut, er ørkenrockerne nå tilbake i sitt velkjente grenseoverskridende landskap.
– Fortvilelse og frustrasjon over Bush-regimet gjorde sitt til at vi søkte en annen retning på ”Garden Ruin”. Vi fjernet oss fra grensestrøket mellom USA og Mexico, og havnet lenger inn i USA. Nå kan vi igjen se lys i enden av tunnelen, og vi aner et håp i horisonten. Men på vår nye plate har vi ikke bare vendt tilbake til grensa igjen, vi har i tillegg beveget oss langt over den. I sørlig retning, smiler Calexico-frontmann Joey Burns.
Utvider sitt territorium
Mandag slipper ørkenrockerne fra Tuscon, Arizona sitt sjette studioalbum, ”Carried To Dust”, siden debuten med ”Spoke” i 1997. Som Burns antyder tar den nye lytteren tilbake til de grensetraktene Burns, John Convertino og resten av bandet utforsket så framgangsrikt på ”Feast of Wire” (2003), samtidig som de nå utvider sitt territorium ytterligere. Med låter og gjesteartister med klare referanser til både Chile og Spania – men også med et aldri så lite blikk på Hollywood.
– Det var i hvert fall der det startet. Jeg skriver best seint om kvelden, etter at kjæresten min har lagt seg og etter at jeg er blitt foret med endeløse rekker med tanketomme tv-såper og repriser. Da manusforfatterne streiket i fjor, lekte jeg litt med tanken om den streikende forfatteren og hans muligheter i en slik situasjon. Jeg konkluderte med at en streik var en god anledning til å komme seg ut av den Hollywood-boblen mange av dem lever i. De kunne dra andre steder og hente inspirasjon og energi fra andre og nye kilder. Og det igjen, inspirerte meg, forklarer Burns.
Reisemusikk
Selv om han trekker fram manusforfatterne som en viktig inspirasjonskilde, mener han likevel at ”Carried To Dust” er enda mer preget av Calexicos omfattende reisevirksomhet de siste par årene.
– På en eller annen måte handler alle sangene om å reise. Om å være på vei til eller fra et sted, både i geografisk og mental forstand. Å oppleve nye kulturer og treffe nye mennesker kan gi deg et nytt perspektiv på ditt eget liv, sier Burns og trekker fram en tur til Chile og Argentina som spesielt viktige for den nye Calexico-plata.
– Å besøke Pablo Nerudas hus i Valparaiso i Chile var inspirerende, og det å bli bedre kjent med Victor Jaras musikk i hans eget miljø var fascinerende. Samtidig har den søramerikanske musikken så mange referanser som passer så godt sammen med calexicolandskapet, at det på en naturlig måte krøp inn i vår egen musikk.
Brukte lang tid
Den eklektiske feelingen som ”Carried To Dust” rommer, forsterkes også ved at bandet (som vanlig) trakk inn noen musikervenner i studio, samtidig som plata ble til over tid.
– Denne gangen booket vi ikke studio for to, tre eller fire uker. I stedet spilte vi den inn innimellom turneer og andre prosjekter, slik at vi fra start til ende brukte nærmere året på den. Da er det naturlig at den speiler noe vi har opplevd underveis, og at folk vi jobber med på andre prosjekt også blir med på vårt eget prosjekt, forklarer Burns. Som foruten gamlevennen Sam Beam (Iron & Wine) dermed også har fått med seg blant andre Douglas McCombs (Tortoise) og de spanske latinomusikerne Amaro Sanchez og Jairo Zavala på et eller flere hjørner av den nye plata.
– Som musiker vil du gjerne dykke så langt inn i materien som mulig, og ved å bruke tid og trekke inn andre underveis, får du så mange valgmuligheter til å gjøre akkurat det. Samtidig distraherer det deg litt og gir deg de nødvendige korreksjonene, skulle du gå deg vill i din egen verden, kommenterer Burns.
Dylan er enkel
Calexicos uttrykk har en sveipende cinematisk stemning over seg, noe som har gjort at Burns og Calexico-kompis John Convertiino er blitt brukt i flere filmer. Blant annet i Aksel Hennies regidebut ”Jonny Vang”, og ikke minst i Todd Haynes kritikerroste Dylan-film, ”I’m Not There”.
Der inngikk Calexico som et av filmens to ”husband”, og på soundtracket er bandet representert med fire låter, i samarbeid med henholdsvis Willie Nelson, Iron & Wine, Roger McGuinn og Jim James (My Morning Jacket).
– Det begynte egentlig med sangen ”One More Cup of Coffee”, men den satt så godt at vi ble mer involvert enn opprinnelig planlagt. Selv om ikke Dylan var tilstede, var det på mange måter likevel hans fortjeneste. For som komponist har han servert oss så velskrevne sanger at de er enkle å åpne opp og gjøre til dine egne, konkluderer Joey Burns.
Av Leif Gjerstad
