(intervju første gang publisert oktobet 1982)
Oslo Joda, Dr. John klarte det! Sammen med sitt 7-manns (og kvinne-) sterke, sammenplukkede svenske band fikk han et omtrent fuilsatt Club 7 til å gynge og svinge i begeistret glede.
I nærmere to timer dirigerte denne framstående eksponenten for svingende New Orleans rythm & blues (med enkelte voodoo-elementer innimellom) bandet fra sin plass ved pianoet. Nærmest übevegelig og uttrykksløs, men langt i fra livløs, rullet hans fingre fram og tilbake over tangentene og la grunnlaget for den sydende rytmen (godt hjulpet av den fine rytmeseksjonen). Alt mens hans hese stemme bidro til å skape den spesielle, litt mystiske «Dr. John-stemninga» som rådet i salen.
Låtene var til stor del, og sikkert til stor glede for de fleste tilskuerne, hentet fra 60-åras «Gris-Gris»-periode og første halvpart av 70-åra. På rekke og rad kom de, hans best kjente sanger, slik som «Keep The Music Simple», «I’m Qualified», «Right Place, Wrong Time», «Such A Night» og ikke minst min personlige favoritt, «Walk On Gilded Splinters».
Fornøyd musiker
Også Dr. John var fornøyd med konserten og sine med musikere, kunne han fortelle Dagbladet kort tid etter konserten.
– Det var betryggende å oppleve at det var mulig å reise aleine til Europa, og likevel kunne stable et godt turnéband på beina, mente han. For ti-dagers turneen i Skandinavia er bare et biprodukt av at han likevel er i Sverige, hvor han har produsert Stockholms gruppa Madhouse’s nye LP.
– De sendte meg en tape med forespørsel om jeg kunne tenke meg å produsere dem. Siden jeg likte det jeg hørte, og siden jeg liker å produsere forskjellige mennesker, svarte jeg ja, forklarer Dr. John på spørsmål om hvordan forbindelsen mellom han og Madhouse ble til.
Trives både som musiker og produsent
Dr. Johns karriere startet tidlig i 50-åra, og har omfattet de fleste rollene innenfor musikk bransjen. Som talentspeider, som arrangør, men framfor alt som studiomusiker og solo-artist. Hva trives han selv best med?
– Heldigvis trives jeg godt både i musiker- og produsentrollen, forteller han. – For jeg må ta alle slags jobber for å kunne forsørge kone og bam. Jeg er blitt snytt litt for mange ganger i denne bransjen til å ha kunnet legge meg opp en liten formue.
Disse erfaringene har ført til at Dr. John så langt fra bare har pene ord å si om musikkindustrien.
– Selvfølgelig finnes det gode mennesker der også. Men jeg har sett altfor mange eksempler på unge artister som har fått ødelagt lovende karrierer på grunn av plateselskapenes kynisme og brutalitet.
Bor i New York
Dr. John bor i dag i New York, men betrakter fremdeles New Orleans som sitt egentlige hjem. At han likevel bor i New York skyldes at det er bare der og i Los Angeles at det er nok arbeid.
– Det en gang så levende musikkmiljøet i New Orleans ble knust av politikere og gangsters tidlig i 60-åra. I dag finner man derfor New Orleans-musikere nesten overalt i USA. Bare ikke i New Orleans. Der kan man ikke forsørge en familie på å spille ærlig musikk, hevder han med et trist, oppgitt smil.
Av Leif Gjerstad
(intervju første gang publisert i Dagbladet 17. oktober 1982)
