(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Bok365.no, der den ble publisert 5. november. Den anmeldelsen kan du lese her)
Åtte år etter at Kim Leine innledet sin Grønlands-trilogi setter han et imponerende punktum med det avsluttende bindet Etter åndemaneren.
Kim Leine Etter åndemaneren (Cappelen Damm, 839 sider)
Da han i 2012 ga ut romanen Profetene i Evighetsfjorden om kolonialiseringen av og misjoneringen på Grønland ble Leine året etter belønnet med Nordisk Råds Litteraturpris. Også andrebindet Rød mann/sort mann mottok mye ros, før han nå avslutter sin romansyklus fra Grønland i samme overbevisende stil.
Graver gull
Mens boka han i sin tid fikk Nordisk Råd-prisen for utfoldet seg på 1700-tallet har Leine i Etter åndemaneren beveget seg noe nærmere sin samtid. Det meste av handlingen er lagt til siste halvdel av 1880-tallet, men byr også på noen avstikkere til 1910-tallet før han endelig tar oss med til 1950-tallet. Der knyttes de ulike historiene i boka endelig sammen mens et oppklarende lys kastes over de hemmelighetene som hele tida har ligget under overflaten.
Mange av hemmelighetene kan føres tilbake til en sekk med gull som de to brødrene Jørgen og Hanseeraq tidlig i boka graver opp fra sitt gjemmested i graven til Hanseeraqs avdøde kone Dorthe. Jørgen forsvinner med gullet til Danmark, og spørsmålet hvem det er stjålet fra og hvem det egentlig tilhører blir betent og preget av refleksjoner og følelser rundt løgn, svik, skyld og anger.
Flukt og renselse
Hendelsen på kirkegården vekker også ånden til Dorthe til live, og i lang tid etter blir Hanseeraq oppsøkt og plaget av konas ånd. Han føler skyld for hennes død, og i et kombinert forsøk på flukt og renselse blir den lokalkjente kateketen Hanseeraq med som nestkommanderende på en ekspedisjon oppover Grønlands uutforskede østkyst, ledet av den danske løytnanten Holm.
Parallelt med deres farefulle ferd gjennom isødet og møter med «hedninger» får vi bli kjent med personer og miljøer i den lille bygda Sydprøven som Hanseeraq kommer fra. Framfor alt hans datter Sara, nevøen Jens og den mystiske, slagrammede mannen Julius Krabbe som åpenbart har vært en ordentlig horebukk i yngre dager.
Fakta og fiksjon
Med rutinert og sikker hånd kryssklipper Kim Leine seg mellom kapitler om de ulike fiktive personene med rapporter hentet fra den høyst reelle ekspedisjonen på Grønlands østkyst som fikk navnet «koneekspedisjonen».
Grepet med å plassere fiktive personer i faktiske historiske hendelser bidrar med å gi det historiske aspektet i Etter åndemaneren mere liv. Og hvis noen var i tvil, det livet som skildres er alt annet enn uskyldsrent. Kjødelige drifter og overlevelsestrang legger veien åpen for incest, overgrep og et allment utsvevende seksualliv som kompliserer slektsbåndene. Usikre farskap og uklare søskenforhold preger det lille samfunnet, der noe som kan være synlig for noen er helt ukjent for andre.
Gjennom gulltyveriet knyttes trådene også til Danmark og København, slik at Leine får anledning til å dykke ned i dansk kolonialisme. Der den tidas syn på grønlendere var like rasistisk som brutal, og der Jørgens sønn og Hanseeraqs nevø Jens Hansen forderves og fornedres på det verste. Både som menneske og seksuelt objekt, med spesielt fokus på homoseksualitet og fortidas forbudte drifter i miljøet rundt den danske forfatteren Herman Bang.
Ambisiøst prosjekt
Det er et ambisiøst romanprosjekt Kim Leine har fullført med sin Grønlands-trilogi. Gjennom ekspedisjonsrapportene får vi en slags tidlig sosialantropologisk beskrivelse av 1800-tallets Grønland, som med Leines hjelp omfavner det meste menneskelivet kan by på.
Etter åndemaneren handler om religiøs tro og tvil, om kjønnskamp og seksuelle overgrep, om kolonialisme og rasisme. Men også om forsoning, om generasjoners gang og evnen til å akseptere livet slik det er blitt, på godt og vondt. Alt innenfor en ramme som damper av så rå sanseinntrykk at de nesten stiger dramatisk opp av sidene som faretruende isfjell i stadig bevegelse.
Det er så intenst at jeg ved mer enn en anledning la boka fra meg og innvilget meg en liten pause. Og muligens kan også dette være en liten innvending. 840 sider er mye, så mye at det innimellom føles som for mye. Enkelte partier kan bli så utmattende i sin intensitet at jeg gjerne skulle hatt mer luft med mulighet til å trekke pusten.
Traumer og erfaringer
Kim Leines egen oppvekst i Seljord og etterhvert København rommer mørke kapitler som en trang og strengt religiøs oppdragelse samt seksuelle overgrep. Han har også bodd og jobbet noen år på Grønland, og disse traumene og erfaringene har sammen gitt emosjonell sprengkraft til hans Grønlands-trilogi, mens naturen males fram i all sin dramatiske og voldsomme prakt.
Men vi registrerer også at Leine innimellom viser litt lekne tendenser, der han bruker sin norske bakgrunn til å kommentere norske holdninger og begreper. Slik som da han får Amalie Skram til å uttale at «hos oss nordmenn er det typisk å være gode. Det syns vi i hvert fall selv», eller som da den danske ekspedisjonslederen Holm tørt konstaterer at «disse nordmennene kan finne på hva som helst. Bare de ser en fjellside blir de ville i øynene».
Det er en helt annen type fjell med helt andre utfordringer Kim Leine har brynt seg på i sin massive Grønlands-trilogi. Med Etter åndemaneren har han klatret over siste hinder og er kommet vel i havn på en imponerende måte.
Av Leif Gjerstad
(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Bok365.no, der den ble publisert 5. november. Den anmeldelsen kan du lese her)
