Etter syv selvutleverende soloalbum kastet J. Tillman alt overbord. Han gikk inn i et tåkelandskap, fant Father John Misty og har deretter gått fra klarhet til klarhet. Tirsdag 31. mai spiller han på Sentrum Scene i Oslo. Selvsagt utsolgt.
For noen kan det ta lang tid «å finne seg sjæl». Joshua Michael Tillman var 31 år og med en CV som telte sju soloalbum og nesten fire år som trommis i Fleet Foxes før han fant fram til Father John Misty. Han hevder selv at han trengte identitetsbyttet for å komme nærmere seg selv, sikkert er i hvert fall at han som Father John Misty kom mye nærmere publikum. Andrealbumet «I Love You, Honeybear» ble (med sine smektende melodier og sarkastisk-personlige novelletekster med dobbelbunn) en av fjorårets store åpenbaringer, og havnet i topp på utallige årslister. I tillegg imponerte han voldsomt som liveartist både på Roskilde- og Øya-festivalen, slik at det er all grunn til å ha store forventninger til 35-åringens Oslo-konsert tirsdag.
Kristen-fundamentalistisk oppvekst
På mange måter er det en fascinerende historie, hvordan Josh Tillman i over et tiår har eksistert i kulissene uten at så altfor mange syntes å bry seg. Men det er også en litt trist historie, hvordan han har måttet slåss både med autoritære foreldre og indre demoner for å nå fram til og frigjøre sin egen kreativitet.
– Mine foreldre er kristenfundamentalister og i min oppvekst var alt som luktet av verdslig musikk forbudt. Det eneste de tillot var musikk med kristent budskap, har Tillman forklart om oppveksten utenfor Washington D.C.
Men selvsagt hørte han annen musikk i det skjulte. Helst til sengs om kvelden med radioen lavt på, gjemt under puta og med ene fingeren parat på av-knappen, i tilfelle. Dessuten med litt kløkt, som da han kjøpte Bob Dylans «Slow Train Coming» og klarte å få den godkjent av foreldrene siden Dylan på tidspunktet den plata bel utgitt var «en kristen artist».
Flyktet til Seattle
Forholdet til foreldrene og til det kristne skolemiljøet han ble tvunget inn i ble med årene bare mer og mer anstrengt, slik at straks unge Joshua ble atten år og myndig flyttet han hjemmefra og brøt all kontakt med foreldrene. Han slapp likevel ikke unna alle de indre demonene, men brøt sammen og måtte til behandling for sine psykiske problemer.
Det var på denne tiden han mer aktivt begynte å bruke musikk som terapi, og kort tid etter flyttet til Seattle. For å komme «lengst mulig unna foreldrene mine» og «fordi jeg ville komme nærmere Seattles vitale musikkmiljø», slik han selv har forklart det.
Josh Tillman ville gjerne bli del av byens musikkmiljø, og med den ni år eldre singer/songwriteren Damien Jurado som mentor og støttespiller fikk han etterhvert innpass og ga som 22-åring ut sitt første selvfinansierte album, «Untitled No. 1». Både den og de etterfølgende albumene (stort sett ett i året) hadde det til felles at han jobbet dagtid for å finansiere platene som gjerne ble spilt inn om natta, samtidig som den musikalske profilen var av det dystre, selvterapeutiske slaget. Mer for å rense sjela enn for å frelse verden.
Fleet Foxes
Omslaget kom da han i en periode var sammen med søsteren til Fleet Foxes-sjefen Robin Pecknold. Da bandets trommis fikk sparken etter krangling med Pecknold, fikk Tillman i 2008 tilbud om å overta. Han sa ja, selv om han i ettertid har sagt at hans hjerte egentlig aldri lå i bandet. Det var bare så uendelig mye mer fristende å turnere verden enn å jobbe på bygg, slik han da gjorde.
Oppholdet i Fleet Foxes varte fram til januar 2012, da han – mens de var på turné – informerte de andre i bandet at han ikke orket mer. Da hadde han for lengst brutt både med Pecknolds søster og Seattle og i stedet søkt tilfukt i Laurel Canyon, det gamle musikkhippiesenteret like utenfor Los Angeles. Her grublet han over sin framtid samtidig som han stakk hendene langt ned i den psykedeliske godteposen. Han valfartet også til Joshua Tree inn, hvor han tok inn på rommet hvor Gram Parsons døde og dro ut i ørkenen for å trippe på «magic mushroom».
Farvel Tillman, velkommen Father John Misty
Ifølge ham selv ga dette ham et større klarsyn med tanke på hvor og hva han ville som artist, og da han brøt med Fleet Foxes tok han derfor også farvel med J. Tillman som soloartist. Han ville vekk fra den klaustrofobiske verdenen som holdt Tillman innesperret, og som Father John Misty utvidet og utviklet han både sound , tekster og musikalsk profil. Det gjorde han med hell på debuten «Fear Fun» på forsommeren 2012, før han traff skikkelig blink med oppfølgeren «I Love You, Honeybear». Begge for øvrig produsert sammen med den nære vennen Jonathan Wilson, 10-tallets hippeste produsentforvalter av gammel westcoast-sound.
Honeybear ble en av fjorårets store suksesser (selv om den aldri kom inn på VG-lista), og Father John Mistys intense, humoristiske og energiske konserter ble store høydepunkt både på Roskilde- og Øya-festivalen. Da nyheten for noen måneder siden ble kjent at han skulle på Sentrum Scene var riften etter billetter derfor så stor at det ikke tok så lang tid før arrangørene måtte plukke fram utsolgt-skiltet.
Father John Misty har åpenbart funnet veien ut av tåka.
Av Leif Gjerstad
Les også: Årets beste plater
Les også: To knallsterke kort
Les også: Bella Union – et selskap i medvind
Se også:
