Lørdag 7. desember fyller Tom Waits 70 år. Det feirer Blow og gjester med egen Waits-konsert på John Dee fredag.
– Tom Waits ble født natt til 7. desember, så da er jo fredagskvelden og timene over midnatt perfekt tidspunkt å feire ham på, sier Blow-leder og primus motor bak arrangementet, Jakob Berg.
Men det er ikke akkurat første gang Berg og tributtbandet Blow hyller Thomas Alan Waits på denne måten. De feiret ham i fjor, de feiret ham på 60-årsdagen og de har faktisk feiret ham hvert år siden starten for 19 år siden.
– Og ikke bare på bursdager. Vi spiller Waits-konserter året rundt, på jazz- og bluesklubber og andre steder som kan være i Tom Waits ånd, presiserer Berg.
Kjente gjester
Mye av æren for at Waits fikk sitt norske tributtband tilskriver Jakob Berg sin gamle oppvekstkompis Thom Hell.
– Sammen med noen venner hadde jeg lyst å starte band med forankring i jazz. Utover det var vi usikre på hva vi skulle spille, men da vi satte opp masse parametere var det spesielt et navn som dukket opp om og om igjen: Tom Waits. Og da foreslo Thom like gjerne at det var det vi burde spille. Og slik ble det!
For ordens skyld, så verken var eller er Thom Hell medlem av Blow. Men som nær venn og entusiast har han dukket opp på enkelte av Blows Waits-konserter, og fredag stiller han også på scenen som en av tre gjesteartister.
De andre to er Christer Knutsen og Pål Angelskår, mens Templet hornorkester (fra Frelsesarmeen) sikrer noe av den stemningen som vi finner i mange Waits-låter. I tillegg bidrar skuespillerne Ingrid Jørgensen Dragland og Pål Christian Eggen med utdrag fra Robert Wilson-stykket «Woyzeck», med musikk av Tom Waits og kona Kathleen Brennan, som gikk sin seiersgang på Det Norske Teatret for et par år siden.
Waits-universet en skattekiste
Jakob Bergs eget forhold til Tom Waits startet da faren hans i sin tid kjøpte «Rain Dogs»-albumet.
– Jeg var bare åtte år den gangen, og skjønte vel ikke så mye. Det var likevel noe ved Tom Waits som festet seg, og noen år seinere var jeg klar for å oppsøke ham på ordentlig. Og det som fascinerer meg ved ham er hvor taktil hans musikk oppleves. Du kan liksom kjenne musikken, full av klær, følelser og lukter. Samtidig er hans musikk som en skattekiste som aldri tar slutt, ikke minst fordi låtene hans har en struktur som gjør at du kan hente ut det du selv måtte ønske. Du kan gjøre stoffet hans til ditt eget, samtidig som du forholder deg respektfullt til hans virke, forklarer Berg som har sett Tom Waits live én gang, i Milano for elleve år siden.
– Selvsagt storveis, fastslår Berg.
Forhold og favoritter
Vi spurte også Berg, Knutsen, Angelskår og Hell om egne favorittlåter med Tom Waits. Dette er svarene vi fikk:
Jakob Berg: – Egentlig så mange at de varierer fra dag til dag. Men akkurat nå har jeg lyst å trekke fram «Everything Goes To Hell» fra albumet «Blood Money» og «Please Call Me, Baby» fra «The Heart of Saturday Night» som har et helt fantastisk fint strykearrangement.
Christer Knutsen: – Da jeg først støtte på Tom Waits var det med platene «Swordfishtrombones» og «Rain Dogs», noen år etter at de kom ut. Men de opptok meg ikke noe særlig den gangen, slik at jeg måtte tilbake til hans 1970-tall for å finne noe som virkelig talte til meg. Og den første Waits-låten jeg fikk et nært forhold til er «Jersey Girl» som jeg fortsatt elsker. Albumet den var på, «Heartattack and Vine» er også den første Waits-plata jeg kjøpte. Som andre favorittlåt får jeg ta en fra den perioden jeg som ung ikke fikk foten for: «Downtown Train» fra «Rain Dogs». Den er så rørende vakker, og har en så utrolig sound med en tørr og nådeløs produksjon. Jeg gulves hver gang jeg hører den, sier Christer Knutsen som også har sett Tom Waits én gang.
– Janove fra Kaizers Orchestra hadde fått et par billetter til en Waits-konsert i Paris, men fordi Kaizers spilte samtidig kunne han ikke. Dermed fikk jeg billetten av ham, og den konserten står fortsatt som den beste jeg noensinne har sett. Ever!
Pål Angelskår: – Jeg ble introdusert for Tom Waits med «Rain Dogs» da jeg var 16-17 år. Det var noe der jeg likte, men den var også litt vanskelig for en som var mest vant med vanlig pop. Men så hørte jeg debutalbumet «Closing Time» og ble solgt. Det fikk meg til å kjøpe hans første plater, og enn i dag er nok «Small Change» mitt favorittalbum med Waits.
Så da kan det være naturlig å plukke to låter fra disse albumene, henholdsvis «Martha» fra førstnevnte og «I Can’t Wait To Get Off Work» fra sistnevnte, sier Angelskår som spesielt har latt seg fascinere av historiefortelleren Waits.
– Så gode historier som bare er så rå samtidig som de blir veldig nære.
Thom Hell: – Første gang jeg hørte Tom Waits var da NRK viste videoen til «In the Neighbourhood». En slik stemme må nødvendigvis gjøre inntrykk på en liten guttehvalp, som jeg var den gangen! Etterhvert kjøpte jeg også platene til Waits, med «Bone Machine» som den første i realtime, men med «Closing Time» som den største favoritten. Og ja, jeg kan godt ta æren for Blow, siden jeg lånte ut mine Waits-plater til Jakob. Det tok for øvrig evigheter før jeg fikk dem tilbake.
Siden jeg er glad i svisker, er det kanskje den delen av Tom Waits jeg setter aller størst pris på. Og jeg setter faktisk så stor pris på ham at han er grunnen til at jeg som artist kaller meg Thom og ikke Thomas. Han heter jo også egentlig Thomas, så jeg fulgte bare hans eksempel!
En Waits-låt jeg er fryktelig svak for er «Tom Traubert’s Blues», som jeg først trodde var en julesang. Her parrer han sin egen låt med «Waltzing Mathilda», med strykere som gjør den herlig svulstig. Så må jeg trekke fram «Strange Weather» fra «Big Time»». En helt magisk låt!
Av Leif Gjerstad
Les også: Kongen av Torggata
Les også: Gylden time med Tom Waits (arkivintervju fra 1985)
Hør også spillelisten «Tom Waits 70»:
