Roskilde-festivalen er over for denne gang, og Leffe er kommet seg hjem igjen. Og avrunder årets dekning med noen linjer om Susanne Sundfør, Mew, Thåström og First Aid Kit.
Lørdag havnet alt i skyggen av Paul McCartneys kraftdemonstrasjon, og fredag var det Kendrick Lamar som sto i fokus. Men selv om disse to fikk nesten all oppmerksomhet, skjedde det selvsagt mye annet også disse to dagene.
Av det Leffe fikk med seg fredag og lørdag var blant andre de skandinaviske essene Susanne Sundfør, Mew, Thåström og First Aid Kit.
Susanne Sundfør med stålkontroll
Først ut av disse var Susanne Sundfør, som spilte på en av de større scenene tidlig ettermiddag fredag. Der viste 29-åringen at hun både har styrke og appell til å fylle det store formatet, og gjorde det praktfullt i en drøy timeslang konsert som kretset mye rundt årets album «Ten Love Songs», uten helt å glemme fortiden.
Som alle vel har fått med seg, har Sundfør på det siste albumet beveget seg langt inn i electronica-landskapet. På Roskilde ble det markert ved arrangementer hvor tre synther dominerte stort, og ved at også hennes eldre låter fikk den samme drakten. I hvert fall stort sett, for ved et par anledninger hentet hun og hennes tre medmusikere også fram de «gamle» gitarene.
Stemmen til Sundfør er praktfull, og gjennom hele konserten viser hun til fulle at hun har stålkontroll på alt hun gjør. Noen stor scenepersonlighet er hun imidlertid ikke, slik at musikken til tross for sitt emosjonelle utgangspunkt ofte taler mer til hjernen enn til hjertet.
Sympatiske Mew
Da klokka for lengst hadde passert midnatt, var det dags for de danske veteranene i Mew å innta Orange Scene. Det var langt færre der da enn tidlgere på kvelden, da Kendrick Lamar holdt hoff, men noen titusener tilskuere kunne Jonas Bjerre & Co tross alt glede seg over.
Bare et par dager før konserten kom beskjeden om at bandets gitarist Bo Madsen hadde hoppet av, noe som naturlig nok skapte et lite usikkerhetsmoment før konserten. Men den nye gitaristen gled så naturlig og sikkert inn i helheten at det var vanskelig å høre forskjell.
Mew er et veldig sympatisk band, som med myk pensel maler opp melankolske og varme stemninger. Med en nokså anonym vokalist er det ikke noe sceneshow å snakke om, men musikken har nok kraft til å omfavne publikum i et lunt grep. Og gutta, med fjern fortid som filmstudenter, lot deres blikk for det visuelle komme klart fram da voldsomme lyskaskader bygget opp til kveldens klimaks.
Kompromissløs Thåström
Et par av de mest magiske konsertene jeg har opplevd på Roskilde-festivalen har vært med Thåström. Det er heller ikke mer enn tre, fire måneder siden sist jeg ble slått knockout av den karismatiske 58-åringen, da jeg så ham live rett etter utgivelsen av «Den morronen».
Noe av det som alltid har fascinert med Thåström har vært hans kompromissløse holdning. Han gjør det han gjør, så er det opp til deg om du vil bli med eller ei. Det vil jeg som regel, men på Roskilde-festivalen lørdag ble jeg ikke med like betingelsesløst som vanlig. Starten virket noe rutinepreget, samtidig som det sto klart at det denne dagen var Pitbull-industrirockeren Thåström vi skulle få møte. Med et hard og høyt sett hvor voldsomt intense og tidvis brutale lydkaskader koblet sitt grep.
Tøft, men samtidig forsvant noe av den dynamikken og variasjonen i Thåströms musikk som gjør ham så unik. «Trubaduren» måtte denne dagen vike for pitbull-terrieren, men aller best funker Thåström når han slipper til og balanserer begge sidene ved seg selv.
Les også: Thåström – Magnetisk og magisk (konsertanmeldelse fra mars 2015)
First Aid Kit sprer varme
Bare en time etter at Thåströms industriinferno tonet ut, inntok de to søstrene Johanna og Klara Söderberg samme scene. Men selvsagt med et helt annet uttrykk. Søstrenes flotte harmonisang og melodiøse sanger i americana-terreng skapte en varme som spredte seg i det store Arena-teltet.
First Aid Kit er ikke nødvendigvis de mest spennende utøverne i sin sjanger, men det er få som evner å skape så vakker musikk og skape slik lun godstemning som de to Stockholms-søstrene. Det gjorde de også i Roskilde, men på grunn av forberedelser til McCartney-konserten måtte Leffe denne gangen dessverre forlate jentene før de kom til alltid like suverne «Emmylou» (som jeg tar for gitt at de spilte).
Av Leif Gjerstad
Les flere saker fra Roskilde-festivalen:
Paul McCartney – Sjarmerende maktdemonstrasjon
Muse – Spørsmålet jeg aldri stilte
Ezra Furman og Father John Misty – To knallsterke kort
The War on Drugs – suggererende felttog
Pharrell – På Roskilde og Apple
