(intervju opprinnelig publisert juni 2010)
Oslo: Han ramlet på sykkel, men ellers omtaler Stefan Sundström livet det siste året som heller udramatisk. Nå er svensken aktuell med albumet ”Ingenting har hänt”.
– Æ varmer opp, men ellers kommer jeg helt alene denne gangen. Det blir ganske sikkert en del låter fra min nye plata på repertoaret. Og mye annet, sier den svenske trubaduren som etter flere besøk i Norge har fått mange venner her. Så mange at han til og med har spilt inn Oskar Hoddøs ”Nidelven” på sitt nye album.
– Min far sang den mye for meg da jeg var guttunge. Den gangen trodde jeg låten var svensk, og det var først for ti år siden at jeg skjønte den var norsk. Og da jeg på mitt siste Trondheims-besøk var på Kristiansten festning og fikk høre den dramatiske historien bak sangen og Hoddøs skjebne (henrettet av tyskerne i 1943, red.anm.), fikk jeg stor lyst til å spille den inn, forklarer 49-åringen fra Stockholm.
Ti nye låter
Foruten «Nidelven» inneholder hans nye album ni andre låter, hvorav tittelkuttet «Ingenting har hänt» er inspirert av en gripende historie han hørte fra en flyktningeleir i Asia. Om en ung burmesisk kvinne som hadde flyktet fra sitt hjemland og en tilværelse preget av seksuelt misbruk og hardt slavearbeid. Og om hvordan hun i flyktningeleiren ble tatt hånd om av en hjelpearbeider som fortalte at han kom fra et land langt unna, Sverige. Som hun kanskje ikke hadde hørt om?
Men joda, det hadde hun, bekreftet kvinnen lavmælt. Det hadde jo stått «Made in Sweden» på granatene de burmesiske soldatene hadde tvunget henne å bære.
– Det er skremmende. Hjemme våkner vi til radionyheter om at børsen stuper, kvinner er blitt voldtatt og kriger krever enda noen ofre. Så pusser vi tennene og rister nyhetene av oss, mens vi konstaterer at alt er som det pleier å være. Ingenting har hendt, kommenterer Sundström.
Mørk tone
Mørket preger også de fleste andre låtene på «Ingenting har hänt». Men ifølge artisten selv har denne mørke tonen ingenting med hans eget liv de siste årene å gjøre.
– Heller ikke en sykkelulykke som jeg ble utsatt for i fjor, og som jeg i et presseskriv fleipende beskrev som avgjørende for mitt liv. Det burde jeg kanskje ikke gjort, for siden har ulykken fått mytiske dimensjoner, som om den ga meg en helt ny innsikt i livet. Det er nok dessverre bare tull, ler Sundström. Derimot bekrefter han at ulykken ga ham mer ro til å skrive.
Skrev 38
– Det ble 38 nye låter i løpet av et par, tre uker, og for å få en helhet samlet jeg noen av de mørke på ”Ingenting har hänt”, forteller Sundström som har kunnet glede seg over mye kritikerros for sin nye plate.
– Jeg har skjønt at mange anmeldere mener denne plata er mer fokusert enn mange av mine andre. Og de har nok rett. Jeg er ofte blitt beskyldt for å sprike vel mye, og på trass har jeg ofte slurvet i studio. Denne gangen søkte jeg ett fokus, og har heller aldri jobbet så mye med noen låter tidligere. Sier Sundström, og lover samtidig at hans neste plate blir nokså annerledes.
– Blant de 38 låtene var det også mange lyse. De kommer på albumet «Fem dagar i augusti» som jeg slipper nettopp i august, forteller Sundström.
Jubileum
Sundström, som bor på en øy i Mälaren like ved Stockholm, kan i år se tilbake på 20 år som plateartist. Først som pønkete frontmann med bandet Apache bak seg, deretter som soloartist. Men hele tida med et rått og upolert uttrykk, med klare forbindelser til svensk visetradisjon.
– Det er ingen grunn til å skjule at jeg er inspirert av de gamle mesterne. Spesielt Cornelis Vreswijk. Og jeg ser en klar mening i det å forvalte arven videre, også for å demme opp for all angloamerikansk innflytelse. Identiteten blir jo mye sterkere når artister synger på sitt eget morsmål, fastslår Sundström. Som for øvrig var den som introduserte Lars Winnerbäck for det norske publikum.
– Han var i mitt band på en turné i Norge i 1997, og han spilte også support. Da vi spilte på Gamla i Oslo var det tre som var kommet da Lars spilte, men jeg har skjønt at det kommer langt flere til hans konserter nå, smiler Sundström.
Av Leif Gjerstad
(intervjuet ble opprinnelig publisert i Adresseavisen i juni 2010)
