Denne måneden er det 30 år siden jeg hadde et minneverdig møte med Eric Clapton i Milano. Men at jeg husker møtet så godt handler faktisk mer om et par kolleger og venner enn Clapton.
Milano: Det var oktober og skumringen senket seg over Milano, da drosja med radarparet TomTom – Dagblad-journalist Tom Stalsberg og fotograf Tom Martinsen – og jeg kom fram til hotellet i Milano. Det var der vi skulle intervjue Eric Clapton tidlig neste morgen.
Faktisk så pass tidlig at vi innså at det ikke ble tid til å gjøre Milano. Nå handlet det bare om en kjapp liten middag på en restaurant i nærheten av hotellet, og så en tidlig kveld. Det var ikke noe å diskutere. Vi ville jo gjerne være opplagt før møtet med gitarlegenden fra London.
Den hjelpsomme dama i hotellresepsjonen foreslo en liten og hyggelig italiensk restaurant ikke langt unna, og da vi kom dit utstrålte den en hyggelig og lun atmosfære. Ledige bord med rødrutete duker hadde den også, og det tok ikke lang tid før vi satt fordypet over hver vår meny.
– Kanskje vi bare skal nøye oss med å dele en flaske, siden vi skal opp tidlig i morgen, foreslo journalist-Tom litt nølende.
Verken fotograf-Tom eller jeg hadde noen innvendinger, og nikket enige til valget om én rød på deling. Det passet bra på en kveld som dette!
Kreativ drodling
Maten og vinen kom på bordet, og praten gled lett og ledig. Vi kjente hverandre godt, og hadde vært ute på mange oppdrag og reiser sammen. Vi hadde en kjemi som funket, og det tok ikke lang tid før vi boblet over av kreative reportasjeidéer. Alle av det mer fantasifulle slaget som forutsatte reising, men også fullt gjennomførbare (mente vi). Og: noe avisene virkelig trengte for å komme på offensiven! (var vi helt overbevist om)
Idéer ble kastet ut over det runde bordet, med humor i blikk og latter i munn. Men ingen vin?
En flaske vin på tre voksne menn var kanskje for lite, selv på en rolig oktoberkveld som denne? Det var tross alt mye hyggeligere å sitte her enn å tv-zappe alene på hotellrommet? Dessuten flødet kreativiten på en måte som var til stort gavn for våre arbeidsgivere og hele Norge!
Så joda, konkluderte vi, én flaske til kunne vi alltids unne oss. Og kanskje en espresso og cognac som avrunding på den hyggelige måltiden? Før vi dro rett tilbake til hotellet.
På vei hjem!
Vinen, espressoen og cognacen kom, før vi prinsippfast og fornøyde hevet glassene til en siste skål. Vi betalte og tok veien fatt hjem.
Siden det ikke var så langt til hotellet bestemte vi oss for å gå, heller enn å ta drosje. Gaten vi vandret i var ganske anonym, men etter noen minutter dukket det opp en hyggelig, liten bar. Vi ble nysgjerrige, kikket inn og så spørrende på hverandre. Skulle vi ta en liten pause? En liten nightcap på veien hjem?
Vi stilte oss ved den lange bardisken, fikk hvert vårt glass, skålte for Milano, hverandre og den hyggelige baren. Nightcapen smakte godt, men vi lot oss ikke friste av bartenderens tilbud om enda et glass. Vi takket høflig nei og betalte. Vi var på vei hjem!
Fortsatt tid
Men fortsatt hadde klokka ikke passert midnatt, så da vi få minutter etter passerte enda en hyggelig – kanskje til og med enda hyggeligere! – bar, bestemte vi oss for et aller siste glass. Dessuten hadde vi sikkert minst et kvarter igjen til hotellet, og kunne trenge en siste, liten pause!
Det ble bare et glass der også, men så et annet glass på enda en bar. Og et par, tre, fire, kanskje flere (nå begynte det bli vanskelig å telle!) på enda noen barer som lyste opp veien hjem. Da vi forlot den siste baren låste eieren døra, som et signal om at Milano ikke hadde mer å by oss denne natta.
Heldigvis var det bare å følge gaten rett framover noen hundre meter, før vi skulle vri venstre, fortalte bartenderen oss vennlig. Vi gikk nok litt i sikksakk både til venstre og høyre på fortauet, mens marsjen egentlig skulle gå rett fram. Derfor var det smart å bruke de parkerte bilene ved fortauskanten som gelender. Borsett fra at Fiatene var så små og lave at det ble slitsomt å bøye seg ned for å la hånden følge panseret. Løsningen ble å spasere over bilene, fra bakluke via tak til front og så følge gateløpet.
Er klokka så mange?
God trim! Men også så pass slitsom (og kanskje også tvilsom?) at vi raskt avsluttet eksperimentet og ble glade da vi endelig så hotellskiltet. Fullt så glad ble jeg ikke da jeg låste meg inn på rommet og oppdaget at klokka hadde passert fem på morgenen – og at det var mindre enn seks timer til intervjuet! Omtrent like mange timer som jeg hadde i promille, føltes det som…
Da vekkerklokka ringte fire timer seinere, var dagen alt annet enn strålende. Men litt frokost ville sikkert hjelpe, så jeg tok heisen ned til frokostsalen.
Der satt allerede Eric Clapton, alene med sin frokost ved et bord. Tilfeldigvis var det et ledig bord like ved, og ikke fullt så tilfeldig satte jeg kurs for det. Jeg hilste høflig på artisten, fortalte hvem jeg var og hvorfor jeg var kommet, og Clapton svarte vennlig tilbake med et lite motspørsmål, slik at jeg kunne forlenge samtalen.
Det ble smalltalk om været, om Milano og ikke minst om klær, som gitaristen alltid hadde vært så opptatt av. Han fortalte om sitt forhold til byen, og tipset villig vekk.
Hva med et bilde?
Etter et kvarter kommer Martinsen inn i frokostsalen, og slår seg ned ved mitt bord. Det er ikke vanskelig å se at fotografen, med apparatet på brystet, er sliten etter nattas herjinger, men han klarer likevel å hilse høflig og blidt og blir med i den hyggelige praten.
Men nå har Clapton spist opp frokosten og tømt kaffen, så han tørker seg med servietten og gjør seg klar til å forlate bordet.
Martinsen er likevel ikke helt ferdig med Clapton og spør høflig – han vet jo at Clapton egentlig har sagt et bestemt nei til all fotografering, og at det egentlig bare var tull av Dagbladet å sende ham hele denne veien – om det kanskje likevel er mulig? Her og nå? Eller som han kort og konsist uttrykker det. «Excuse me. Do you mind if I take a picture?».
Med øynene måler Clapton fotografen med det furete ansiktet i noen sekunder før gitaristen og den erfarne levemannen med et vennlig og ertelystent smil svarer: «No. If you think you can focus?»
– I’ll do my best! Svarer Martinsen kjapt, og markerer sine intensjoner ved å bevege pekefingeret taktfast i lufta på gammelt lærervis, som for å understreke sine gode hensikter.
Tom Martinsen tar bildet og Eric Clapton sier «nice to meet you» før han reiser seg og går. Frokosten med Clapton er over. Og bildet? Selvsagt knallbra!
Av Leif Gjerstad
Les også: Eric Clapton – En time og 24 netter (arkivintervju fra 1991)
Les også: Leffe, Lemmy og damene
Les også: Da Leffe var en New Kid
