Jeg trodde festivalsesongen var over for min del, med Øyafestivalen. Men så fikk jeg forespørsel fra Budstikka om å dekke Hvalstrandfestivalen fredag, med Marit Larsen, Åge & Sambandet, Veronica Maggio, Highasakite og CC Cowboys. Jeg sa ja, og her er hva jeg leverte.
Marit Larsen: Trivelig start
«When the Morning Comes» åpnet Marit Larsen lavmælt og dempet sin Hvalstrand-konsert med, lenge før altfor mange hadde kommet seg inn på festivalområdet.
Det er alltid en utakknemlig oppgave å åpne en festival, men Larsens lune og melodiøse musikk er i utgangspunktet velegnet til et slikt formål. Oppgaven fredag var likevel kanskje i det tøffeste laget, selv om hun etter et kvarter viet sitt siste album bedyret at det var fantastisk gøy å spille inn den plata. Og ikke minst å turnere med den og presentere den for Hvalstrand-folket.
Ingen grunn til å tvile på Marit Larsen, og hun så da også ut å trives på scenen i vannkaten, der hun vandret mellom gitarer og keyboards med sine fem tette medmusikere i ryggen.
Den tidligere tenåringsprinsessen i M2M er etterhvert blitt 32 år og er med fire soloalbum trygt etablert i norsk pops elitedivisjon. Dit er hun kommet grunnet sin evne til å skrive luftig melodiøse sanger, som under den vakre overflaten også byr på en skjør sårbarhet.
Dette er ikke minst hørbart på hennes siste album, fjorårets kritikerroste og spellemannominerte album «When the Morning Comes», som hun altså like gjerne kjørte fire låter fra allerede i åpningen.
Men kanskje er den fortsatt for fersk for at «alle» skal kjenne den, eller kanskje var det bare at folk enda ikke hadde funnet roen til å gå inn i musikken. I hvert fall ble stemningen litt slapp og avventende, og egentlig var det vel først men vakre «Don’t Save Me» en halvtime inn i konserten at det virkelig tok av.
Og da nærmet vi oss allerede styggfort slutten, hvor Larsen satte et verdig punktum med den nye hiten «I Don’t Want To Talk About It» og nydelige «If A Song Could Get Me You». Da kunne endelig forbeholdene i ordet «if» sløyfes. Da hadde Marit Larsens sanger fanget lytterne.
Åge & Sambandet: Levva livet
Rått øs og allsang fra første stund. Åge & Sambandet la aldri skjul på at det var fest de var ute etter, på Hvalstrand fredag.
I år er det 43 år siden Åge Aleksandersen speidet mot flyene på himmelen over Kalvøya. Lite ante vel han den gang at det var starten på et eventyr som skulle gjøre ham til en av vår tids mest folkekjære artister. Med spellemannpriser, gullplater og et platesalg på rundt halvannen million for sine 21 album som soloartist.
Selv om den nyeste, «Sukker & Salt», kom så seint som i fjor var det likevel den gamle 90-tallsklassikeren «Din dag» som fikk starte Åges time på Hvalstrand. Og sjelden har jeg sett ham flørte så utilslørt med publikum, med plass til såvel råe gitarsoli og bitende gitardueller som humoristisk allsang (med innlagte linjer om Bjørn Eidsvåg) allerede i låtens to, tre første minutter.
Så raffinert var det kanskje ikke, men helt klart effektivt når det gjaldt å få med seg publikum. Men Åge har alltid hatt denne dualiteten i seg, som rocker i det ene øyeblikk og balladesanger i det neste. Derfor svingte han fram og tilbake i intensitet, fra den såre pianoballaden «Dekksgutten» til festhyllesten «Norge, mitt Norge» og tilbake i det rolige hjørnet med den reflekterte tidsrapporten «24.12».
Samtidig som han har en slik status at han bare trenger å starte «Lys og varme» før han med et enkelt «værsågod!» overlater til publikum – med armene rundt hverandre – å ta den videre på egen hånd.
Joda, så samkjørte og proffe som Åge & Sambandet (med blåserrekke) er vet de hvilke knapper de skal trykke på. Men det er ikke nødvendigvis alltid bare en fordel. I hvert fall ikke på festivaler hvor han må nøye seg med en time.
For da blir det naturlig nok en hitpreget kavalkade av det joviale slaget og hvor mye er gitt. Det er bra, det er solid og det er ingen tvil om at publikum gjerne både vil «Dains me dæ» og bli med Åge til et uptempo feststemt «Rio de Janeiro».
– Æ syns dere er et fantastisk publikum, så tidlig om morgenen» takket Åge før han satte punktum med en fyldig versjon av «Levva livet» og alltid like festlige «Twist & Shout».
Men samtidig som Åge & Sambandet lager fest av det store slaget, ofres den store spenningen på kosens alter. Og personlig skulle jeg nok ønske at Åge kunne utfordre seg selv og publikum i litt større grad.
Veronica Maggio: Ikke så magico
– När jag kom hit kände jag på mig att det här blir en grym kväll, strålte Veronica Maggio fra scenen. Så veldig grym ble den likevel ikke. Dessverre.
Siden debuten i 2006 har Veronica Maggio gitt ut fire album og sluppet flere singler med klippekort på hitlistene. Med låter som «Satan i gatan», «Måndagsbarn» og ikke minst «Jag kommer» har blonde Veronica med det italienske etternavnet sunget seg inn i norske hjerter.
Suksessoppskriften til den 34-årige svensken har vært catchy og dansevennlige poplåter med litt soulfeel i kantene, mens hennes energiske sceneshow sprudler av livslyst. På sitt beste kan en Maggio-konsert derfor bli magico, men utgaven på Hvalstrand var et stykke unna det hun har vist ved en del andre anledninger.
For fredag fikk hennes lettbeinte pop fredag sjelden skikkelig så mye luft under vingene at den nådde bakenfor de ivrigste fansen nærmest scenen. De to keyboardene i bandet sørget for å gi lydbildet farge, men for sjelden tente det til.
Popsoulen i «Måndagsbarn» fungerte riktignok veldig bra, og i «Mitt hjärta blöder» badet scenen i rødt mens Veronica med stor autoritet ledet oss i retning discoet. Og som ventet fikk hun fansen i ekstase med «Jag kommer», før hun i ekstranummeret selv tok turen til «Sergels torg», i en lys- og fargerik energiutblåsning.
Øyeblikkene var der, men som helhet ble det noe uforløst over konserten. Dynamikken ble litt for liten og showet litt for striglet for at vi klarte å opprettholde oppmerksomheten hele den timen hun hadde til rådighet.
Veronica Maggio har en utsøkt teft for den snertne popmelodien, men jeg trives nok best med henne som singelartist, i litt mindre doser.
Highasakite: Mektig og suggererende
Som første band på årets Hvalstand-festival kom Highasakite litt forsinket på scenen. Sikkert ikke så dumt, siden deres mørke musikk trives best i mørket.
Det er bare tre år siden Highasakite albumdebuterte, men etter fjorårsalbumet «Silent Treatment» har de framstått som Norges nye store indieband med internasjonal appell. Jeg har vært med på lovordene for platebandet Highasakite, men hatt visse reservasjoner mot dem som liveband. Som litt for introverte og selvhøytidelige uten særlig publikumskontakt.
Men nå synes det å være på tide å legge reservasjonene til side, for Hvalstrand-timen var akkurat så mektig som vi kunne håpet. Suggestive stemninger som på et bedd av synther og keyboards flyter stille og dramatisk på sin vei mot et klimaks, mens en dov bass og markerte trommer ligger som en motvekt til Ingrid Helene Håviks insisterende stemme.
De kan fortsatt innimellom oppleves som for proffe og ambisiøse for sitt eget beste, kanskje som litt utilgjengelige. Men med låter som «Keep That Letter Safe og nydelige «Hiroshima» i den ene enden av settet og den dramatiske popperlen «Since Last Wednesday» i den andre har de samtidig materiale som trives i selskap med glødereflektorer og masse lys. Sammen skaper det en suggererende stemning som i all sitt mørke ustråler en skjønnhet det er lett å la seg forføre av.
CC Cowboys: Cowboyfest under stjernehimmelen
Det er lenge siden CC Cowboys var et band som vakte særlig oppmerksomhet. Men spørsmålet er om de noen gang har vært så bra som nå?
I hvert fall overbeviste Magnus Grønneberg & Co da de på forsommeren slapp sitt nye album «Til det blir dag». Tidligere i uka kom beskjeden om at plata har solgt til gull og fredag feiret bandet med en real cowboyfest på Hvalstrand. Og som for å understreke hvor de står, startet de like godt med nye «Magisk» og litt eldre «Kom igjen». Den første litt forsiktig i sin struktur, den andre litt mer rølpete freidig. Sammen viser de den presisjonen og stilsikkerheten som kjennetegner dagens CC Cowboys, et tett band med driv og flyt.
I år er det 25 år siden CC Cowboys platedebuterte med albumet «Blodsbrødre» og ble allemannseie med hits som «Harry» og «Vill, vakker & våt». Etter noen hektiske år gikk bandet i dvale, før Cowboy-sjef Magnus Grønnberg og hans trofaste våpendrager Agne Sæther (trommer) tidlig på 2000-tallet rekrutterte ringrevene Jørn Christensen (gitar) og Per Vestaby (bass) til en ny utgave av CC Cowboys.
Det har vist seg å være et vellykket vellykket trekk. Tolv år etter kan de vise til fem solide album og ikke minst et ry som et formidabelt liveband. Noe kvintetten (siden 2009 er også Kyrre Fritzner med) viste da de seint fredag kveld – forsterket med to på kor og fiolin – avsluttet første dagen av årets Hvalstrand-festival.
Nøkkelen til CC Cowboys-suksessen er en ujålete holdning til det de gjør, samtidig som alle vet svært godt hva de gjør. Og selvsagt: Gjør det godt og med stil. Som frontfigur utstråler Grønneberg en naturlig autoritet og inkluderende varme, mens hans litt raspete stemme gir de veldreide sangene sjel.
Og uten at bandet fraviker malen fra platene så altfor mye, evner de å skape et driv som skaper herlig dynamikk og gir låtene ekstra liv. Ikke minst bidrar norsk rocks radarpar, Jørn Christensen og Per Vestaby, til å løfte CC Cowboys-låtene opp på et høyere nivå. Vestaby gjennom sin karakterisk syngende og gyngende bass, Christensen gjennom sitt presise spill. Enten han pumper ut riff, slynger ut figurer eller river av soli er han alltid like beskjeden som han er smakfull.
Settet var også godt bygd opp, med en litt rolig og dempet åpning, før de fra «Jern & Metall» halvveis i konserten økte tempo og intensitet. En stigning som fortsatte fram mot en altmer festpreget avslutning med gamle klassikere og sikre publikumsvinnere som «Vill, vakker og våt» og (som ekstranummer) «Harry».
Undertegnede har sett CC Cowboys mange ganger, men må nok innrømme at det er ganske lange siden sist. Konserten fredag forteller meg at det ikke bør bli like lenge til neste gang.
Av Leif Gjerstad
(Alle anmeldelsene er skrevet på oppdrag for Budstikka og ble fortløpende publisert på avisas nettsider fredag 21. august. Publiseringen på LeffesLab i henhold til avtale med Budstikka)
PS! Lyst å se anmeldelsene slik de sto på trykk i Budstikka? Du finner dem her:
Åge & Sambandet – Levva livet med Åge
Veronica Maggio – Ikke så magico
Highasakite – Mektig og suggererende
CC Cowboys – Cowboyfest under stjernene
