For fire år siden fikk Bob Dylan Nobelprisen i litteratur. Nå har han klatret inn på Det Norskes teaterscene der hans sanger har fått nynorsk språkdrakt i stykket «Vikla inn i blått».
Dylan-kjennere vil selvsagt vite at tittelen er hentet fra hans 70-tallsklassiker «Tangled Up In Blue», og de fleste vil nok også skjønne at det er Tom Roger Aadland som har stått for gjendiktningen på det Norske Teatret. Aadland har jo gitt ut to album med egne gjendiktninger av Dylan-sanger, med «Vikla inn i blått» som den som åpner det første av disse Dylan-albumene, «Blod på spora» (2009).
Aadlands gjendiktning
Det er lett å anbefale Aadlands album til folk som ikke har hørt dem, og det er gledelig å kunne konstatere at gjendiktningene har klart overgangen til teaterscenen så godt. For under Erik Stubøs regi er «Vikla inn i blått» blitt et musikkteater som er mer enn bare en nostalgisk hyllest til Bob Dylan og hans musikk. Det føles både vitalt og aktuelt, til tross for at de 27 sangene som framføres i all hovedsak er hentet fra artistens tidlige karriere.
Gamlepreget har også litt å gjøre med at det er Dylans tidlige fase som Aadland dyrker på sine to Dylan-album, og noen av disse dukker da også opp i stykket. Likevel er det nesten overraskende hvor stor andel av repertoaret på Det Norske Teatret som faktisk ikke er å finne på platene, selv om materialet for det aller meste har veldig mange år på nakken.
Musikkteater
Stykker basert på kjente artisters musikk blitt en vanlig foreteelse på teaterscenen, og i samme sal som «Vikla inn i blått» spilles har jeg de siste årene kunnet oppleve både Stein Torleif Bjella-stykket «Kan nokon gripa inn» og David Bowie-forestillingen «Lazarus».
I begge disse hadde regissøren grepet fatt i fortellingene og karakterene for å bygge det universet der historiene kunne utfolde seg. I «Vikla inn i blått» har regissør Erik Stubø valgt en annen innfallsvinkel. Her er storyen av underordnet betydning. Her blir det mer et rent musikkteater der tekstene får formidle det som måtte være av budskap. Og sangene får fungere som rammen til det universet som publikum inviteres inn i.
Ved det nokså spartanske, store og luftige sceneoppsettet gir Stubø samtidig bror Håvards jazzete kvartett og skuespillerne/sangerne god plass til å skape en forestilling som med sine nynorske tekster blir mer enn et nostalgisk Dylan-potpurri. Den får sitt eget liv og identitet, forsterket av at skuespillerne veksler på å framføre låtene og dermed glir inn og ut av fokus.
Gode prestasjoner
Overlag byr ensemblet på mange gode prestasjoner, der Bjørn Sundquists åpningsmonolog i «Ikkje mørkt enn» («Not Dark Yet») og ulvehyl i «Langsmed heile vakttårnet» («All Along the Watchtower») setter tonen og der Gjertrud Jynges «Lagnaden sin vri» («Simple Twist of Fate») og Heidi Gjermundsen Brochs «Ein kopp til med kaffi» («One Cup of Coffee») framstår som tre naturlige høydepunkt.
Og selvsagt Morten Svartveit. Han har ikke bare et utseende som (med litt hjelp av solbriller og skinnjakke) bekler rollen som «unge Dylan» med stor autoritet, han har også en frasering som med sin arrogante måte å dra ut og vri og snerre seg gjennom teksten på gjenskaper Dylan slik vi husker ham fra gamle dager.
Bob Dylan er også selv til en viss grad til stede i forestillingen, ved at monitorer på scenens bakvegg viser glimt av gamle intervjuer med artisten. Der kan han blant annet fortelle at det ikke vil være musikk uten ord og at han ikke har noe budskap. Det som er sikkert er uansett at Nobelprisvinnerens ord er litteratur og at «Vikla inn i blått» er blitt meget godt teater.
Av Leif Gjerstad
Les også: Tom Roger Aaland lover mer
Les også: Spellemenn på teatret
Les også: Bowie og Lazarus på Det Norske
Hør også: Spilleliste fra «Vikla inn i blått»
