Manic Street Preachers: Fra terrorister til sjelesørgere? 

(Intervju første gang publisert i juni 1993)

Som signaleffekt kunne Manic Street Preachers knapt funnet et bedre navn til sin debutplate enn «Generation Terrorists». Koblet opp mot bandenavnet skapes inntrykket av noen storkjeftede gutter med tro på seg selv som et opprørsk alternativ til den etablerte og glatte rocken.

De som trodde at de walisiske urokråkene ville roe seg på sitt nye album, får tenke om igjen. «Gold Against The Soul» spiller på kunstens klassiske motsetning mellom sjel og penger.

– Vi ønsker ikke å være pretensiøse og late som om vi har de rette svarene på alle spørsmål. Men mye av dagens rock er glatt og platt, og vi opponerer mot dette. Sjela må tilbake i rocken, og vi betrakter oss selv som forvaltere av den ærlige og gitar-dominerte rocken. Vår musikk handler ikke om penger, men om en holdning. Om rock’n’roll som livsstil, sier Richey James til NTB.

Kaotiske rebeller

Allerede før Manic Street Preachers platedebuterte hadde det walisiske bandet – som foruten Richey James består av Nicky Wire, James Dean Bradfield og Sean Moore – klart å skape mye blest om seg selv. Kaotiske konserter samt hatske utfall mot nær sagt alt og alle tilfredstilte mytene om kvartetten som ekte rock’n’roll-rebeller. Og da kvartetten ga ut «Generation Terrorists» for halvannet år siden, endte plata på toppen av salgslistene, samtidig som mange anmeldere hentet fram de helt store superlativene om den energiske rockgruppas musikalske utblåsning.

Noen kritiske stemmer meldte seg imidlertid også. 70 minutter med Manic Street Preachers på deres debutplate ble kanskje i drøyeste laget?

– Helt enig! «Generation Terrorists» ville ha blitt mye bedre hvis vi hadde fattet oss mer i korthet. Men med «Generation Terrorists» ville vi vise hvor vi kom fra. Plata skulle være et dokument over gruppa og dens historie, og ikke et kalkulert produkt som skulle vise hvor gode vi var. Vårt valg gikk utover helheten og intensiteten i musikken, men det koster alltid litt å være hundre prosent ærlig, kommenterer Richey James.

Mer fokusert

Etter suksessdebuten er de nå aktuelle med oppfølgeren «Gold Against The Soul». Nok en plate med rufsete boogie-rock med røtter i Stones/Faces-skolen og med pønkens hardtslående energi intakt.

– «Gold Against The Soul» henger bedre sammen. Alle låtene er skrevet i løpet av noen få måneder og sangene er mer fokusert, samtidig som vi har klart å holde på intensiteten og sjela i musikken, hevder Richey.

Da Manic Street Preachers skulle i studio med «Generation Terrorists», valgte de å bruke Steve Brown (Cult, Nuclear Waldez og Wham!) som produsent. Han er nå erstattet med den langt yngre Dave Eringa.

– Vi brukte Brown fordi han hadde all den studioerfaring som vi manglet. Vi var fornøyde med samarbeidet, men lærte samtidig så mye at vi ikke trengte hans erfaring denne gang. Derfor bruker vi Eringa på vårt nye album. Han produserte våre første singler, han er ung, entusiastisk og hans stil kler gruppa godt.

Hipt med aids 

Manic Street Preachers har ved gjentatte anledninger slengt med leppa. De gikk imidlertid over streken da de for noen måneder siden kommenterte ryktene om at R.E.M.-vokalist Michael Stipe hadde aids med «håper han vil dø»…

– Det er ikke sant, protesterer Richey energisk. – Det vi sa ble fordreid og blåst opp og ut av alle rimelige proporsjoner. Hele bandet har R.E.M. som en av sine favorittgrupper, og vi ønsker ingen så ille at de skal bli rammet av aids. Vår uttalelse kom på et tidspunkt hvor de usanne ryktene om Stipe som hiv-positiv florerte, og vår kommentar må sees i lyset av at vi var drittlei all denne aids-fokuseringa. Aids er blitt et motefenomen som pressen elsker å skrive om fordi det gir fine oppslag og mye penger i kassa, hevder Richey og tordner videre:

– Se bare hva som skjedde med Freddie Mercury. Engelsk musikkpresse har de siste 15 år foraktet og rakket ned på alt det som Queen og Freddie Mercury sto for. Men da det ble kjent at Mercury hadde aids, ble Queen plutselig et hipt band. Jeg ble kvalm av å lese alt som ble skrevet, og jeg er overbevist om at dersom Mercury «bare» hadde hatt kreft, ville han fremdeles vært hatet av musikkpressen. Poenget er at for vanlige folk er kreft fremdeles mye vanligere som dødsårsak enn aids. Men kreft mangler den mystikken som gjør aids til en hip sykdom å skrive om.

Kjedelig, men bra i Wales 

Manic Street Preachers kommer fra Blackwood, en liten by i Wales som de tilsynelatende har et hat-kjærlighetsforhold til. De har hengt ut stedet som et gudsforlatt sted, men vegrer seg likevel for å flytte derfra.

– Den økonomiske depresjonens skygge hviler tungt over hele Wales. Landsdelen byr på svært få framtidsutsikter for unge, og det finnes absolutt ingenting å gjøre der. Men samtidig er det et godt klima for musikk. Når ingen kan underholde deg, er du nødt til å gjøre noe selv. Og selv om vi i perioder har oppholdt oss i London, kunne vi aldri tenke oss å flytte dit for godt. Der bryr ingen seg om hverandre, og i musikkbransjen handler alt om mote og innpakning, mens innholdet blir glemt. For å si det med den nye plata vår, så handler London om «gull» mens vi handler om «sjela», konkluderer Richey James.

Av Leif Gjerstad

(Intervjuet første gang publisert 22. juni 1993)