(intervju opprinnelig publisert 1982)
Oslo: Litt overraskende, Neil Youngs uberegnelige vesen tatt i betraktning, dukket han og kona Peggy opp før avtalt til for et møte med pressen etter konserten i Drammenshallen. Young virket i god form og klart tilfreds med konserten.
– Det var mer livlig i kveld enn da jeg var her i 1976. Den gang virket norske tilskuere sløve. Men det var de ikke i kveld! Det var jo både scenestorming og allsang i enkelte låter, ler Neil Young.
– Er det vanlig på dine konserter, at folk synger med?
– Ja, men graden varierer fra sted til sted. Det mest eventyrlige på denne Europa-turneen (som har holdt på siden begynnelsen av september) var i Italia, der 60.000 mennesker hjalp meg å synge «Sugar Mountain».
Elektronikk
Et av de nye trekkene ved Neil Young i Drammenshallen, var hans bruk av elektroniske hjelpemidler. Spesielt vocoderne fikk en framtredende plass. Med en bitte liten mikrofon festet til mørke solbriller, forsterket det inntrykket av den data- og robotstyrte framtida. Helt etter Neil Youngs ønske.
– Din interesse for «maskiner» har forbauset mange?
– Kanskje det. Men egentlig burde det ikke forbause noen. Jeg har alltid elsket maskiner, sier Neil Young som selv illustrerer denne interessen ved å fingre på en medbrakt, programmerbar liten lommekalkulator under hele intervjuet.
– Dessuten er jeg så heldig at jeg har råd til dem. Sennheiser-vocoderne for eksempel, er fryktelig dyre. I alt er det bare blitt produsert 35 av dem. Og av de 35 bruker altså vi tre i våre show.
– Er du ikke redd for maskinenes kulde og umenneskélighet?
– Nei. Tvertimot representerer de den teknikken som kan gi mennesket mulighet til å reise gjennom verdensrommet. Om jeg vil reise? Hvis jeg får billett så, svarer Neil Young med et underfundig smil som kan tolkes i mange retninger.
– Dessuten tror jeg at også maskiner kan brukes til å utrykke følelser. Det gjelder bare å tilpasse seg deres egenskaper.Derfor blir mine nye tekster til «computer»-sangene anderledes enn det meste jeg har laget tidligere.
– Hva er det som har skapt denne teknologiinteressen hos deg?
– Å, jeg tror det først og fremst skyldes at jeg alltid har vært nysgjerrig. Jeg forsøker hele tida å slippe unna min identitet, svarer Neil Young og antyder at hans medfødte nysgjerrighet kanskje er det som skiller ham positivt ut fra de fleste av hans gamle falmende musikerkumpaner.
Stadig de gamle
Seiv om han er faseinert av den nye teknologien, hører han ikke altfor mye på dagens nye rockmusikk. Men han trekker likevel fram grupper som Human League, Heaven 17 og framfor alt Echo & The Bunnymen som grupper han gjerne hører på. Ellers er han ikke helt enig i påstanden om at hans nye retning er et modig skritt å ta for en så etablert artist.
– Jeg har jo fremdeles de gamle sangene med på repertoaret. Dermed kan de som vil ha dem, lytte på dem, mens de med mer åpne ører kan ta til seg det nye. At jeg ikke spiller fler «computer»-sanger er fordi jeg foreløpig ikke har flere. Hvis jeg hadde det, ville jeg ha spilt flere. For jeg er i forvandlingens tegn. Vekk fra fortida, og inn i framtida, erklærer han.
– Men på denne turneen har du med deg musikere som Nils Lofgren og Bruce Palmer. Og de har du jo ikke spilt med på lenge. Ikke siden langt tilbake i fortida…
Ja, men jeg vil ta dem med meg inn i framtida, smiler Neil før den korte audiensen er over og han forsvinner ut døra for å få litt nattmat sammen med resten av gjengen.
Ny LP klar
Den nye LPen «Trans» er for øvrig klar. men påventer Neil Youngs endelige godkjenning før den kan utgis. En representant for plateselskapet håper det kan skje i løpet av de første par ukene.
«Trans» inneholder ti sanger, hvorav seks er «computer»-sanger. Et kutt derfra, «Little Thing Called Love», lå helt klar for utgivelse, inntil Neil Young torsdag plutselig og uventet stoppet den. Den nye singelen blir i stede t«Computer Age».
Og hvorfor denne plutselige forandring? Jo, iføge Neil Young fordi «Little Thing Called Love» på europeisk radio vil låte for mye «fossil». «Computer Age» er mer tidsenlig…
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert oktober 1982 i Dagbladet)
