(Intervju første gang publisert i november 2010)
– For en med Ola Bauers bakgrunn står valget gjerne mellom å eksplodere eller gå til grunne. Ola gjorde sitt liv til stor, eksplosiv litteratur, sier Espen Haavardsholm.
Elleve år etter at Bauer døde av kreft, utgir Espen Haavardsholm boka om sin gamle forfatterkollega og nære venn, «Et rom i flammer. Ola Bauer – en biografi». Gjennom 420 sider får vi fortellingen om forfatteren som ved sin død hadde status som en av etterkrigstidens fremste norske forfattere, men som på mange måter hadde hatt alle odds mot seg.
Riktignok ble han født på Oslos vestkant, men definitivt ikke på solsiden. Hans far, bakermester Paal Bauer Pedersen, ble kort etter Ola Bauers fødsel sommeren 1943 sendt til Sachsenhausen. Der døde han vinteren 1945, etter å ha drukket tresprit. Og mora, Lill Herlofson Bauer, var en feiret underholdningsforfatter som med årene drakk seg fra suksess til et nederlagsdømt liv i rus.
Turbulent oppvekst
Resultatet ble en høyst turbulent oppvekst for Ola Bauer, med stadig nye adresser og tolv skoler på like mange år, gutteprostitusjon og et ukjent barn i Paris som noen av ingrediensene.
-Ola ble skuffet over alt og alle da han vokste opp. Ikke minst brast illusjonene han hadde skapt seg om sine foreldre, og det kom som et sjokk da han fikk vite at faren ikke døde så heroisk som han hele tida hadde trodd. Dette kom til å prege hans forfatterskap. For selv om han hadde en holdning som tilsa at man skulle lukke døra til fortida og glemme det som har vært, så klarte han det aldri selv. Han skrev sitt eget liv som få andre har gjort, forteller Espen Haavardsholm.
Om de oppsiktsvekkende opplysningene om gutteprostitusjon og ukjent barn i Paris, viser Haavardsholm til at det er kommet tydelig fram i papirer Ola Bauer etterlot seg.
-Når det gjelder prostitusjon, tror jeg ikke det var særlig utstrakt, men at han sneiet innom det er nokså sikkert. Det kan forklare hvorfor Ola alltid viste solidaritet med dem som sto aller nederst på samfunnsstigen.
Respektløs og anti-autoritær
Da Haavardsholm i 1978 ble kjent med Bauer, var førstnevnte medlem av AKP (m-l). Det var i en fase som ikke var preget av m-l-ernes altfor store toleranse overfor dem som ikke sto på linja, men de to ble likevel raskt gode venner.
-Ola var totalt respektløs og veldig antiautoritær. I et miljø som kunne være litt trangt og selvhøytidelig var det befriende med en som Ola. Han var morsom å være sammen med og han var klok, samtidig som han hadde en helt annen type bakgrunn. Han var raus, men også bortvendt, ensom, nihilistisk og asosial, sier Haavardsholm.
Fikk først nei
Ideen om en biografi ble født da Forlaget Oktober i 2002 ba ham skrive en liten biografisk skisse til minneboka «Bauers bok». Den ble fullført, men da Haavardsholm ønsket å utvide skissen til en fullstendig biografi fikk han nei fra Bauers etterlatte.
-De syntes det var for kort tid etter hans død. Men da jeg flere år seinere spurte på ny, fikk jeg et ja. Samtidig som jeg fikk adgang til alle hans etterlatte papirer, forteller Haavardsholm. Han tror biografien har tjent på utsettelsen.
-Det er alltid godt med litt avstand, og det kan være vanskelig å skrive om en god venn. Jeg ville ikke at dette skulle bli en bla-bla-bok, det var viktig at også de mørkere sidene kom fram. Og selv om jeg kjente Ola godt før boka, kjenner jeg ham enda bedre nå. Jeg har fått større forståelse for hans skjebne.
Røff, språklig fornyer
Foruten å skrive sitt liv like nådeløst som brutalt, gjorde Ola Bauer seg bemerket som en språklig fornyer. Han hadde et røft, muntlig språk som sto i utmerket harmoni med innholdet i det han skrev.
-Før «Graffiti» ble utgitt diskuterte forlaget om man kunne sette et så røft språk på trykk. Men Bauer hadde en litterær nerve som gjorde at han greide å forme dette til noe høyst personlig, som har preget seinere generasjoner. Det er ingen tvil om at den norske skittenrealistiske litteraturen skylder Bauer mye, hevder Haavardsholm.
Han trekker fram nevnte «Graffiti» samt «Humlehjertene», «Metoden» og «Hestehodetåken» som høydepunkter i Bauers forfatterskap. Derimot ikke «Rosapenna», som i 1983 var Ola Bauers store gjennombrudd, med handling fra og om den nordirske konflikten.
-Som politisk roman var «Humlehjertene» mer vellykket. Men for Bauer var Nord-Irland et viktig holdepunkt i livet. I en periode bodde han faktisk sammen med en IRA-aktivist som lagde bomber hjemme på kjøkkenet i Belfast, og et etterlyst og sentralt IRA-medlem skjulte seg i en periode i Olas leilighet i Sorgenfrigata i Oslo.
Rastløs på reisefot
Bauer var mange ganger i Irland, men også ellers var han rastløs og mer på reisefot enn de fleste andre. Fra en haiketur alene gjennom Europa som 17-åring, til han nesten 20 år seinere illegalt krysset grensa til Afghanistan, sammen med en geriljagruppe, etter den sovjetiske okkupasjonen. Det siste som reporter for Vi Menn, som han også besøkte mange andre konfliktområder for.
-Ola var desperat etter å reise, helt fra den første haiketuren. På den tida følte han seg som en skoletaper, mens hans mor og stefar gravde seg ned i alkoholen. Han bare måtte vekk, og gjennom hele livet opplevde han nok livet i Skandinavia som for trangt og klamt. For på mange av sine reiser tok han også store sjanser som de færreste ville våget å gjøre ham etter, avslutter Haavardsholm.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i Adresseavisen 06.11.2010)
