Halvannet år etter at Springsteen gikk popcountry med det glimrende albumet «Western Stars» er han tilbake på gamle trakter med sitt E. Street Band på sin nye plate «Letter To You».
Det er lenge siden det føltes som en begivenhet hver gang Bruce Springsteen slapp noe nytt. Men han har fortsatt kraft nok til at det knytter seg forventninger til en ny utgivelse, og som regel kan fansen si seg godt fornøyd i bakkant. Det kan de være også med «Letter To You», Springsteens 20. studioalbum som slippes nå til helgen.
På sin nye langspiller har 71-åringen alliert seg med sine blodsbrødre i E. Street Band for første gang i studiosammenheng siden «Working On A Dream» i 2009. Men i stedet for å mure seg inne i studio over lengre tid, har de denne gangen valgt den langt mer kjappe og direkte «live i studio»-varianten. Fem dager uten overdubbing var alt de og produsent Ron Aniello trengte i Springsteens hjemmestudio i New Jersey, og spillegleden som formelig spruter ut av høytalerne får oss ikke til å savne flere.
Savn og nostalgisk lengsel
Savnet løper ellers som en rød tråd gjennom «Letter To You», der den slites mellom nåtid og fortid og der fortiden gjør seg kraftig gjeldende også i nåtiden. For som 71-åring er Springsteen kommet til det stadiet i livet hvor det tynnes ut i rekkene, hvor avskjeden med gamle venner blir hyppigere og man i stadig større grad må støtte seg til minnet av dem som en gang var.
I det stillferdige åpningskuttet «One Minute You’re Here» kommer han da også med den sørgmodige erkjennelsen at den som er her nå i neste øyeblikk er borte, og dette stemningsbildet setter tonen for store deler av plata. Aller mest tydelig blir det i smått dramatiske «Last Man Standing», der Bruce Springsteen kikker på gamle, falmede bilder fra en svunnen tid og trist konstaterer at han er den eneste gjenlevende fra hans første band, The Castiles. Alle de andre lever bare i minnet, slik også følgeslageren gjennom natta gjør i muskelrockeren «Ghosts».
I ovennevnte sverger Springsteen at bandet gir alt på scenen, og den smått romantiske kjærlighetserklæringen til musikken og kallet kommer også i «House of a Thousand Guitars», en låt støpt i klassisk Springsteen-form som framstår som et av albumets beste.
Frem fra skuffen
Samtidig som Springsteen kaster litt melankolske og nostalgiske blikk bakover i mange av de ni nyskrevne sangene, med «House Of a Thousand Guitars» som et høydepunkt, oppsøker han bokstavelig talt sin egen ungdom i de tre resterende låtene. Alle nyinnspillinger av materiale hentet fra tidlig 1970-tall, den gangen plateselskapet så «den nye Dylan» i den unge New Jersey-gutten.
Og likheten med Dylan kommer da også tydelig fram i «Song For Orphans», som med sitt munnspillintro og slepende suggestive oppbygging kunne gått rett inn på et av datidens Dylan-album. Høydepunktet er likevel sju minutter lange «If I Was The Priest», en av låtene Springsteen spilte for talentspeider Albert Hammond i CBS Records da han søkte og fikk platekontrakt. «If I Was The Priest» kommer komplett med den maleriske ordflommen av det romantiske slaget som preget Springsteen i hans tidlige karriere, og det er som om Spanish Johnny, Rosalita, Sandy og de andre, gamle karakterene gjemmer seg i kulissene og bare venter på å få komme fram igjen.
Det framstår som nokså uforklarlig at Springsteen har latt disse låtene bli liggende ubrukt i skrivebordsskuffen i så mange tiår, men om noe så sier det mye om hans kreative åre som ung artist. Så kan man selvsagt diskutere om det er tegn på styrke eller svakhet at en så gammel låt som nevnte «If I Was The Priest» er en av de sterkeste låtene på det ellers litt ujevne «Letter To You»-albumet.
Toner ned det politiske
Selv om det er valgår i USA og Springsteen alltid har vært politisk engasjert, har han likevel tonet ned det politiske på sitt nye album. Nærmest det rent politiske kommer vi nok i «Rainmaker», der folk i fortvilelse snur seg i retning bløffmakeren som forvrenger fakta og lover mirakler. Dessverre ikke en av platas beste låter, uansett hvor engasjert den måtte være.
Det er ganske åpenbart hvem han sikter til i «Rainmaker». Det er også ganske opplagt at det ikke er han Springsteen synger om i avsluttende «See You In My Dreams», en like ettertenksom som vakker sang om nostalgisk lengsel og savnet av gamle venner.
Av Leif Gjerstad
Les også: Bruce Springsteen lyser på «Western Stars»
Se også video:
