Tamara Lindeman og hennes band The Weather Station har tidligere markert seg med velsmakende album i folk/country-terrenget. På kanadierens nye album ««Ignorance» blåser det litt andre, så forfriskende vinder at de er umulig å ignorere.
The Weather Station «Ignorance» (Fat Possum Records)
Første gangen jeg hørte Lindeman var da The Weather Station ga ut sitt selvtitulerte og fjerde album tidlig i 2018. Det var så bra at det ga lyst til å sjekke litt bakover, og gledelig kunne jeg konstatere at også forgjengeren «Loyalty» (2015) tydet på at vi her hadde en artist å regne med.
Og uten at jeg noen gang var i tvil om akkurat det, er det ekstra hyggelig å konstatere at oppturen fortsetter med «Ignorance». Albumet representerer ikke bare et nytt høydepunkt i 36-åringens karriere, den staker også ut en litt ny kurs.
Med Marcus Paquin (Arcade Fire, The National) som medprodusent og et ensemble i ryggen har Lindeman forlatt det lett spartanske og i stedet omfavnet et mer ekspansivt banduttrykk. Sax, fløyte, synth og strykere supplerer den «vanlige» bandbesetningen, og gir 36-åringen rikelig anledning til å teste ut et mer sofistikert rockete uttrykk, gjerne med en klar, jazzete feel.
Miljø og kjærlighet
Tematikken på plata skal i stor grad være knyttet til Tamara Lindemans miljøengasjement, men er forkledd på en måte som passer en tradisjonell sangsyklus om kjærlighetsbrudd like godt. Som i det jazzete funky åpningskuttet «Robber», der raneren like gjerne kan være miljøboven som han som forsvant ut bakdøra med kjærligheten. Eller som paret som i «Separated» sliter med kommunikasjon og nærhet, det kan jo være mer enn klimaproblematikken som skiller dem.
Og så videre. Spennvidden gir uansett Tamara Lindeman mulighet til å veksle mellom fortvilelse, sinne og håp, mens sangene kan draperes med dramatiske strykere, rytmisk driv, 80-talls synther eller blå pianotoner som lar såre klanger og stemninger henge igjen med lufta med rik ettersmak. Og mens Talk Talk kanskje kan være en grei referanse til synthene, lurer Joni Mitchell i bakgrunnen på de mer jazzete partiene – også vokalt.
Skinner sterkt
Men egentlig trenger ikke Tamara Lindeman noen referanser. For på «Ignorance» synger hun hele veien med stor autoritet, der hun vekselsvis legger seg i glideflukt over tangentene og innimellom høyner stemmen og nærmer seg teaterscenen.
Hennes vokal er selvsagt nær knyttet til den enkelte låtens uttrykk. Og selv om de kan variere nokså mye innbyrdes, byr de alle på en skjør melodiøsitet som er lett å gripe på allerede første forsøk. Men som heldigvis også byr på så mange lag og detaljer at plata får et sterkere skinn for hver gjennomspilling.
Ignorer ikke denne!
Av Leif Gjerstad
Se videoer:
