Sommeren 2020 vil huskes best for corona og black lives matter. Men på et helt annet plan også for de nye albumene til Taylor Swift, The Chicks og Margo Price.
Taylor Swift «Folklore» (Taylor Swift)
Den største overraskelsen sto Taylor Swift for da hun uten forvarsel slapp «Folklore» i slutten av juli. Så lenge som vi har levd med henne, er det lett å glemme at hun fortsatt ikke er eldre enn 30 år. Men det gir oss også god anledning til å se utviklingen hun har hatt, siden hun med gitaren i hånd inntok Nashville som 14-åring og straks ble den nye country-yndlingen med debutalbumet «Taylor Swift» i 2006. Med årene og utgivelsene har hun glidd gradvis mer over i popen og befestet sin posisjon som verdens største countrypopstjerne. Og det var som det hun skulle toppe plakaten både på Voldsløkka og Roskilde Festivalen i sommer, helt til Covid19 tvang hele festivalbransjen ned i kne.
Da er det både litt overraskende og morsomt at Swift fyller tomrommet etter sommerens avlyste konserter med et album som går opp andre stier enn de hun tidligere har vandret. For på «Folklore» er det verken country eller pop som regjerer. Slik tittelen antyder handler det mer om folk, om en moderne singer/songwriter med en litt alternativ indie-feel.
Men selv om dette er et brudd med ting hun tidligere har gjort, føles utviklingen likevel nokså naturlig. For Taylor Swift har jo alltid vært historieforteller, så kanskje handler det bare om at hun trengte dette skiftet for å kunne sette enda mer fokus på historiene? For å skrelle av noe av staffasjen og komme tettere innpå kjernen?
Uansett hva grunnen må være med den nye drakten, så er det ingen tvil om at hun har lyktes godt. The Nationals Aaron Dessner er hentet inn som musikalsk samarbeidspartner og produsent på elleve av kuttene, mens de resterende fem er med hennes samarbeidspartner siden «1989», Jack Antonoff.
At Dessner har sikret et mer mollstemt, nedstrippet og dvelende uttrykk på store deler av plata ligger i kortene, mens det er mer interessant å se hvordan Swift har fått Antonoff til å trekke henne mer i retning Lana del Rey (som han jo også har produsert) og den nostalgiske nerve som ligger i hennes univers.
Begge deler lar Twift bli mer synlig som historieforteller, og uten nødvendigvis å bli mindre personlig løfter hun på «Folklore» også blikket mer utover verden med refleksjoner om «større» temaer enn den private kjærlighetssorgen. Nevnes bør vel også at Bon Iver gjester på et av kuttene på albumet, noe som forsterker feelingen av «Folklore» som et bevisst ønske fra Swift om å pløye ny mark.
Om det bare blir å regne som et mellomspill for Swift, forårsaket av alle tankene og tomrommene som coronaåret 2020 har skapt, gjenstår å se. Uansett har hun gjennom «Folklore» utvidet sin musikalske plattform, med de mulighetene det måtte innebære.
The Chicks «Gaslighter» (Sony Music)
Mens Swift sto for sommerens største overraskelse står The Chicks (tidligere Dixie Chicks) for det største comebacket med «Gaslighter». Det er tross alt 14 år siden trioen sist ga ut en studioplate, den store musikalske og salgsmessige triumfen «Take The Long Way», og med tanke på den litt tamme, rutinepregete konserten med trioen i Oslo Spektrum for fire år siden var det ikke fritt for at jeg var i ferd med å avskrive dem som en musikalsk kraft å regne med.
Men der tok jeg åpenbart feil. Jeg hadde ikke forutsett Natalie Maines skilsmisse fra skuespiller Adrian Pasdar og hvordan denne personlige krisen skulle gi henne noe å skrive om, og hvordan dette skulle resultere i albumet «Gaslighter». Også det for øvrig produsert av Jack Antonoff.
Selve begrepet gaslighter er gjerne brukt om Trumps tåkelegging og omgåelse av fakta, men knyttes på Chicks-albumet altså mer opp til det bitre bruddet mellom Maines og Pasdar. For Maines legger ikke akkurat fingrene imellom når hun hudfletter sin eks med beskyldninger om svek og utroskap og tar sin søte hevn gjennom like emosjonell som velklingende musikk.
Straks musikalske skilsmisser kommer på tale, dukker gjerne Fleetwood Macs «Rumour» opp som referanse. Det er naturlig å bruke den her også. For mens gamle Dixie Chicks sto trygt plantet i countrypopen, har også de beveget seg i retning det mer sommerlig popete uttrykket vi finner i amerikansk vestkystrock. Selvsagt med de flotte harmoniene som alltid har vært The Chicks varemerke.
Les også: Ti klassiske skilsmisser
Men selv om det er følelser knyttet til skilsmisser (også Martie Maguire og Emily Strayer har tidligere vært gjennom hver sin erfaring) som står sentralt på «Gaslighter», får trioen også vist litt av det politiske engasjementet som skapte så store kontroverser da de kritiserte Irak-krigen i 2003. Da de gikk fra å være USAs countryyndlinger til de konservatives fremste hatobjekt, men der de i stedet for å bøye seg for mobben lagde den glimrende dokumentarfilmen «Shut Up and Sing» og sangkommentaren «Not Ready To Make Nice».
Les også: Ikke helt Dixie
På «Gaslighter» bidrar de således med den høyaktuelle «March, March», en hyllest til sosialt engasjement og til alle som har gått ut i gatene i USA denne sommeren i protest mot rasisme og urettferdighet. (Rasismeproblematikken er da også den direkte grunnen til at de fjernet sørstatsbetente Dixie fra navnet sitt). Som lydspor til akkurat gateprotestene fins det nok mer passende musikk enn «Gaslighter», men med dette platecomebacket har The Chicks uansett gjort seg relevante igjen.
Margo Price «That’s How Rumors Get Started» (Loma Vista)
Både Swift og The Chicks aspirerer til tittelen «verdens største» innenfor sine områder. Det gjør ikke Margo Price, men til gjengjeld vokser Kentucky-kvinnen for hver utgivelse og må i dag regnes som en av de største innenfor sin sjanger.
Les også: Etter tolv år setter Nashville endelig pris på Margo Price
Etter to plater gitt ut under Jack Whites vinger, har 37-årige Price nå byttet både selskap og produsent. Og med kollega og venn Sturgill Simpson bak spakene har hun med «That’s How Rumors Get Started» ikke bare levert sin beste langspiller, men også en av sommerens beste.
Riktignok vil noen Nashville-puritanere kanskje murre over kursendringen i retning (også her) mer velklingende og popete vestkystterreng, ikke minst konkretisert ved at albumet er spilt inn i legendariske EastWest-studioet i Los Angeles og med Heartbreakers Benmont Tench med på laget (og med glimrende «Stone Me» som et høydepunkt).
Til gjengjeld har nettopp ønsket om å bryte ut av Nashville-normen sørget for at vi får flere catchy låter som ivaretar ulike sinnsstemninger, og der tekstene mer antyder enn konkluderer på vegne av artisten. Uten å forlate den tematiske grunnstrukturen med fokus på forhold, familierelasjoner og personlige erfaringer og refleksjoner, er hun denne gangen litt mer økonomisk i sin historiefortelling og overlater dermed mer til lytteren når bildet skal tegnes.
Skjønt, i avsluttende «I’d Die For You» synger hun med slik kraft og intensitet at det aldri er tvil. Margo Price mener alvor.
Av Leif Gjerstad
