(Intervju første gang publisert 1990)
Oslo: – Noen artister går bevisst inn for at deres plater skal bli svært forskjellige. Slik er dessverre ikke jeg. Alt jeg ønsker er å lage noen sanger som jeg selv trives med, og som for håpentligvis også publikum liker.
Tanita Tikaram smiler beskjedent med munn og kastanjebrune øyne. Hun er som snarest innom Oslo for å skape litt blest om sin rykende ferske CD, «The Sweet Keeper». 10 sanger som igjen viser fram den 20-årige jentens dype og litt mystisk-klingende stemme, i så vel noen optimistisk oppløftende melodier som i enkelte mer mørke og dvelende passasjer. Et naturlig skritt videre for jenten som presterte å selge over 180.000 av sitt debutalbum «Ancient Heart» i Norge.
– Og det er jeg selvsagt svært lykkelig for, selv om jeg ikke har noen formening om hvorfor spesielt Norge falt slik for min musikk. Kanskje har det noe å gjøre med at de faktisk likte sangene på «Ancient Heart», ler Tanita hjertelig før hun uoppfordret sier at hun trives i Norge og med nordmenn.
Ulike kulturer
— Et av de mer spennende aspektene ved suksessen, er at jeg har fått reise mye og stifte bekjentskap med mange nasjonaliteter og forskjellige kulturer. Og selv om korte besøk gir overfladiske og ofte litt misvisende inntrykk av et land, er det likevel interessant å registrere de forskjellene og særpregene som faktisk eksisterer blant ulike kulturer.
– Og hvilke refleksjoner har du gjort deg rundt nordmenn?
– Dere er varme, men samtidig nokså reserverte personer. Det kan være vanskelig å komme innpå dere og lære å kjenne dere. Men mye heller varme uten åpenhet enn omvendt. Så lenge varmen er der, føler du deg både velkommen og trygg, svarer Tanita som kommer til Bergen og Grieghallen med sitt nye band fredag 30. mars.
Suksess uten press
For bare to år siden var Tanita Tikaram et helt uubeskrevet blad, men singelhiten «Good Traditions» og albumet «Ancient Heart» gjorde henne til internasjonal stjerne over natta. En situasjon som andre før henne har opplevd og en situasjon som har knekt mange og lovende artister opp gjennom årene. Men Tanita bedyrer bestemt at hun ikke føler suksessen som noe press.
– Jeg tilhører en musikalsk tradisjon hvor idoldyrkelsen er å leve med. Det må være mye verre for typiske popstjerner, som blir møtt av hylende fans og en helt absurd avgudsdyrking hvor de enn viser seg. Og uansett hva som måtte skje med meg framover, kan jeg ikke tenke meg at det vil stå masse unggutter utenfor hotellet og hyle etter meg, ler Tanita og tilføyer i samme lystige ånd:
– Dessuten gjør jeg jo ikke noe n annet enn å lage noen plater, og det er ingen som vil skyte meg dersom jeg lager noe de ikke liker. Alt jeg trenger å tenke på, er jo derfor at jeg selv kan stå inne for musikken på de platene som kommer ut i mitt navn.
Norsk solnedgang
«The Sweet Keeper» ble innspilt i løpet av sommeren og tidlig høst i fjor, og et av kuttene på den har norsk tilknytning.
– «Sunsefs Arrived» ble skrevet på et hotellrom i Oslo, på hotellets eget brevpapir. Jeg husker det var strålende sol og at jeg var i godt humør den dagen. Jeg hadde avtale med TV og presse litt seinere på dagen, og mens jeg slappet av på rommet fant jeg fram gitaren og skrev denne sangen, forteller Tanita som også på sin nye plate har brukt Peter Van Hooke og Rod Argent som produsenter og musikere.
—De er mye eldre enn meg, men vi kommuniserer likevel meget godt. Dessuten er det morsomt å høre Rod fortelle historier fra hans tid i The Zombies, i 60-årene. Når han forteller om hva de som popmusikere iblant måtte gjennom og avfinne seg med, er det vanskelig å tenke seg at det tross alt bare er 25 år siden.
Musikken som referanse
Som 20-åring har Tanita Tikarams liv som en kreativ artist så vidt begynt. Hun forteller at hun har mange planer og drømmer, men hun forventer ikke at mer enn en brøkdel av disse blir realisert. Å skrive poesi eller kanskje en roman er likevel ikke helt fremmede tanker, selv om hun i dag sverger til musikken.
– Uansett hva jeg måtte komme til å prøve meg på, vil musikken alltid være det viktigste. Å skrive musikk og spille inn plater er noe jeg håper kan bli en livslang beskjeftigelse. Som menneske utvikler man seg med årene, og jeg ønsker at mine plater skal kunne stå som troverdige referanser til hvordan jeg har opplevd mitt liv og mine omgivelser på et gitt tidspunkt. Greier jeg det, blir jeg en lykkelig pensjonist!
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser i januar/februar 1990. Denne versjonen er hentet fra Bergens TIdende 30. januar 1990)
Les også: Se opp for Tanita! (arkivintervju fra 1988)
