Etter mer enn 40 år sammen pakker de svenske legendene ned utstyret sitt. Ulf Dageby bekrefter at det ikke blir flere konserter med Nationalteatern. Noensinne. Kanskje.
Nationalteatern er en institusjon i svensk musikkliv. Foruten Mikael Wiehe er det ingen med utspring i «den svenska proggrörelsen» fra 1970-tallet som har hatt så stor og varig betydning. Forskjellen mellom de to er selvsagt at Wiehe fortsatt produserer ny og rødflammende musikk, mens Nationalteatern ikke har gitt ut noe nytt siden 1980. De turnerer bare med gammel hermetikk.
Men kanskje illustrerer det bandets posisjon ytterligere, at svært mange av dagens unge svensker til tross for dette kan sitt Nationalteatern. De fikk jo musikken inn med morsmelka. Derfor har bandets konserter også det siste tiåret trukket mange som ikke var født da de forlot platestudio for siste gang, og derfor ljomer allsangen fra unge struper i hits som «Livet är en fest», «Barn av vår tid», «Speedy Gonzales», «Kolla Kolla» og andre favoritter. Og derfor kunne jeg på en Nationalteatern-konsert i Oslo for noen år siden stå ved siden av en 23-årig svenske som midt under konserten ringte hjem til foreldrene og holdt opp mobilen, slik at de kunne få et gjenhør med sine gamle 70-tallshelter.
– Personlig har jeg ikke noe veldig nært forhold til bandet, men foreldrene mine spilte dem stadig vekk da jeg var liten. Så da jeg endelig fikk muligheten til å se Nationalteatern, var det opplagt at jeg måtte gå. Og ikke minst at jeg også måtte ringe dem under konserten, slik at de kunne høre hva jeg var på, forklarte min sidekamerat entusiastisk.
Fra Lund til Göteborg, fra teater til musikk
Men nå er det altså slutt for bandet som tok sine første staplende skritt som en studentteatergruppe i Lund, før de skiftet navn fra Gorillateatern til Nationalteatern og i 1971 flyttet til Göteborg. Der jobbet de lenge med to parallelle ensembler, hvor den ene var ute og turnerte mens den andre var hjemme og øvde inn et nytt stykke.
Med den konsekvens at deres første album, «Ta det som et löfte» (1972) ikke bare var preget av datidens filosofi at «alle kunne gjøre alt» (selv om alle kunne høre at alle absoulutt ikke kunne gjøre alt) men også at albumet sprikte i mange retninger. Musikken var jo hentet fra to ulike teaterstykker, og de to komponistene (Anders Melaner og Ulf Dageby) jobbet lite sammen, siden de var fordelt på hvert sitt ensemble.
Selv om debuten var famlende, ga plateselskapet MNW dem en ny sjanse. Og den tok de godt vare på. «Livet är en fest» kom i 1974 og ble bandets store gjennombrudd.
Plata ble bejublet langt utenfor Nationalteaterns opprinnelige nedslagsfelt, og da oppfølgeren og klassikeren «Barn av vår tid» ble sluppet i 1978 (mellom der ga de ut en barneplate) var Nationalteaterns Rockorkester etablert som et av svensk rocks største og viktigste band.
Men fortsatt også kontroversielle. Deres klare venstresympatier og samfunnsanalyser provoserte noen, mens andre kritiserte dem for dop- og rusromantikk i låter som «Livet är en fest» og «Speedy Gonzales». At låtene egentlig stammet fra teaterstykker, og i den handlingskonteksten var alt annet enn dopromantiske, gikk kritikerne hus forbi.
Comeback uten plate
Også «Rövarkungens ö» (1980) ble en stor suksess, men deretter var det slutt. I hvert fall som plateband, for da Nationalteatern kom sammen igjen tidlig på 1990-tallet var det uten ny plate. Noe nytt er heller ikke kommet seinere, slik at Nationalteatern siden den gang bare har kusket rundt med gamle perler.
Det har de til gjengjeld gjort hyppig. Ikke en gang vokalist Totta Näslunds død i 2005 kunne sette en stopper for bandet, som hentet inn Mattias Hellberg (fra Hederos & Hellberg) som Tottas erstatter. Og Hederos har faktisk klart å fylle skoene til Totta overraskende godt, og sunget seg inn som en naturlig og sentral del i bandet.
Men nå må altså både han, Ulf Dageby og de andre finne nytt å gjøre, nå som Dageby overfor Dagens Nyheter har bekreftet at nok er nok. Nationalteatern er historie, fastslår han. Samtidig som han likevel åpner døra aldri så lite på gløtt ved å påpeke at akkurat det , å hevde at den endelige slutten er kommet, har bandet allerede sagt mange ganger. En beslutnong som seinere er omgjort like mange ganger.
Avbrøt konsert, oppløste band
Derfor har Dageby overfor svenske medier gardert sitt «noensinne» med et «kanskje». Og klokt er sikkert det, med tanke på at det er mer enn 30 år siden jeg var vitne til at bandet ble oppløst for første gang. Under en konsert på Chateau Neuf i Oslo.
Kjemien mellom Dageby og Näslund var alt annet enn god den kvelden, skjellsordene haglet og glosene ble saftigere og saftigere med hver øl Totta tømte. Det endte med at de forlot scenen midt under konserten, og da jeg oppsøkte dem backstage minutter etterpå bekreftet Dageby med dirrende sinne at Nationalteatern aldri kom til å stå på en scene sammen igjen. Og ikke bare det, han skulle aldri mer jobbe sammen med Totta.
Intervjuet jeg gjorde med bandet den gangen er borte vekk, men da de i 2008 skulle til Oslo igjen, slo jeg av en prat med bassist Nicke Ström. Og gjett hva han hadde å si om bandets framtid? Svaret kan du lese her.
