«I Vømmøldala, der var det ein gjeng, hei for jussibassi, jussibassi jom!». Gjengen var Vømmøl Spellmannslag, og stevet åpner debutalbumet «Vømmøl’n» fra 1974. På dagen 50 år etter at det ble gitt ut kom i dag albumet «Vømmøl kommune».
«Vømmøl’n» var også det første albumet som ble gitt ut på det progressive, ikke-kommersielle plateselskapet Mai (1973-83). Det banet vei for flere andre som fant ut at det var helt ok å synge på dialekt og at det gikk an å gi ut «politisk rock» og arbeiderkamp og streik – og selge plater.
Skuffende
For en som var stor fan av Vømmøls miks av folkemusikk, country og pop og Hans Rotmos frodige tekstunivers burde det være en merkedag når bandet i dag gir ut ny musikk – nøyaktig 40 år etter jubileumsalbumet «Vømmølåret». Men etter å ha hørt de 13 nye låtene ble forventningene jeg måtte ha fort vendt til skuffelse.
Men først litt om utgangspunktet for mitt personlige engasjement. Jeg hadde støtteaksje i Mai og plukket plater jeg syntes virket spennende, mange av dem såkalt svensk prog, i kjelleren nederst i St. Olavs gate i Oslo. Det var der det radikale plateselskapet holdt til – under Sæmund Fiskviks strenge regime. Men – det var ikke mer hemmelig enn at jeg mellom platehyllene helt tilfeldig overvar en diskusjon mellom Vømmøl-bassist Birger Skruddusvingen (Leiv Prestvik) og Fiskvik om hvilken låt som var den neste som burde prøves ut på Norsktoppen. Ja, for selskapet som var assosiert med AKP (m-l) hadde gått til topps på Norsktoppen med «Høvlerivisa»! Fiskvik ville ha noe med litt politisk slagside. Som «Tango kapital». Og sånn ble det. Men noen ny førsteplass ble det ikke før det neste bidraget kom, «Peder og Hamarforsens brus». Sjøl hadde jeg selvfølgelig «for lengst» sikret meg det banebrytende albumet.
Solgte godt
Plateselskapet fikk en flying start med «Vømmøl’n» (1974) og «Vømlingen» (1975), som begge solgte om lag 60.000 eksemplarer. Vømmøl varte bare i to år, men fikk avleggere som Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken, Heimevernslaget, Ola Uteligger, soloplate og diverse spel m.m. I 1984 kom altså jubileumsalbumet «Vømmølåret», som var absolutt innafor. I dag – 40 år etter og 50 år etter debuten – kom «Vømmøl kommune».
Mens originalen har «hvilt» er «Vømmøl-musikken» blitt ivaretatt av hyllestband som nå nedlagte Vømlingan, Vømmølgutan, Stuppulvold og siden 2021 Vømmøl Allstars, og en Vømmølfestival avholdes hvert år i Verdal – i år fra 29. mai til 1. juni. Du kan trygt si at Vømmøl Spellmannslag har satt spor etter seg, men laget har også utspilt sin rolle.
Provoserer ingen
At også det nye albumet, som de tre øvrige, gis ut på arbeidernes internasjonale kampdag kan nok provosere noen. Rotmo har fått mye kjeft de siste åra for fremmedfiendtlige tekster, og den frittalende tekstforfatteren er blitt kalt både rasist og nazist. Men de 13 låtene på «Vømmøl kommune» provoserer ingen. Forresten, kanskje med unntak av «Striptease». Hvorfor er det akkurat «ferme damer, nysminka homser og møringer og samer» som skal mores når det lokale Chippendales inviterer til «Vømmøldalens aller beste sceneshow»?
Totalt sett er dette en snill og «ufarlig» utgave fra eks-rabulisten Rotmo. Fortsatt synger han på rim, og det musikalske følget veksler mellom folkemusikk, pop og rock og – dessverre – nå også dansebandmusikk. Det siste kler ikke Vømmøl. Men folkelig er det, og så «lurvete» at vi føler oss hensatt til et forsamlingslokale mer enn et studio.
En skygge
For 50 år siden handlet det om fraflytting og by mot land, Porcelenstrand mot Vømmøldalen, i dag synges det om mer aktuelle temaer som kommunesammenslåing, el-bil kontra bensin/diesel, det grønne skiftet og «militante» miljøvernere, demens, ekspansiv kommuneutbygging, overføringer til landbruket og høye strømpriser m.m. Men også tull og tøys.
Det er ingen tvil om at Vømmøl var et foregangsband når det gjaldt å synge på dialekt, og Rotmo er en glimrende rimsmed som dessuten har hatt en fin evne til å «lure inn» humor her og der. Han mener sjøl at Vømmøl har overlevd takket være humoren. Problemet er at tekstene ikke har den samme snerten i 2024. Fengende låter til tross, Vømmøl Spellmannslag anno 2024 er en skygge av seg sjøl. Kraften er blitt borte med åra, og tida har løpt fra bandet. Så kanskje de burde latt være?
Noe av materialet virker lettvint, og banale låter som «Traktordekk», «Dement hybelkanin» og «Pizzabudet» kunne godt vært stoppet av kvalitetskontrollen. Best er faktisk nostalgiske «Trailersjåfør», som har noe av den lune stemningen du også kunne finne i «gamle» Vømmøl og Rotmos soloprosjekter.
Utsatte turné
To av de opprinnelige medlemmene er gått bort, men Hans Rotmo (Kristian Schravlevold) og lurken hans og Leiv Prestvik (Birger Skruddusvingen) holder fortet – sjøl om bassen er overlatt til Lars Erik Fisknes. Arild Moe spiller gitar. Med på albumet er også Tony Waade (trommer), Torfinn Hostad (fele) og Dag Ståle Larsen (trekkspill).
Rotmo er kreftsyk og bandet opplyste i april at en planlagt turné må utsettes til neste år. Vi krysser fingrene for at Rotmo «kommer seg på beina» og at de får det til. Det er mye gammelt å glede seg over.
Av Øyvind Rønning
