(intervju opprinnelig publisert mai 1982)
Stockholm: For ikke lenge siden dukket en plateboks med tittelen «Innan jag anfölls av indianer» opp i norske platebutikker. Åpner man boksen finner man Ulf Lundells samlede plateproduksjon, det vil si seks enkle og en dobbel-LP, pluss et hefte med en liten fortelling. Jeg nøler ikke med å betrakte tilbudet som positivt, helt til jeg begynner å tenke på prisen: rundt 450 kroner i norske butikker!
For selv om det absolutt ikke er noen ublu pris, er det fremdeles mye penger det dreier seg om. Og er det ikke rimelig å anta at Ulf Lundells tilhengere har de fleste av hans plater før? Er det ikke vel optimistisk å håpe på at andre enn den troende Lundell-fansen vil være villig til å punge ut med et så stort beløp på Lundell-plater?
– Egentlig var det ikke min, men plateselskapets. De mente kanskje at det var greit med en slags oppsummering, i og med at min neste LP, som slippes i september og heter «Kär och galen», også kommer på en ny etikett. Dessuten kom jo boksen i Sverige ved juletider, og da håpet man sikkert på julesalget.
– I boksen ligger også LPen «Preskriberade romanser», som inneholder tidligere innspilte, men ikke utgitte sanger. Den ble utgitt separat, omtrent samtidig med boksen?
– Ja, først var meningen at den bare skulle følge med boksen som en bonusplate. Men i praksis ville det fungere som et kjøpepress, og vi bestemte oss derfor for å gi den ut som en vanlig lavpris-LP.
Positivt mottatt
Til Lundells store forbauselse og fornøyelse har «Preskriberade romanser» blitt positivt mottatt av svenske anmeldere.
– At den har solgt så pass mye som 30.000 får være så sin sak. (Lundells andre plater ligger i salgsområdet 40 – 90.000). Men når anmeldere, som vanligvis skriver ned mine LPer, plutselig roser en LP med gammelt stoff som bare er blitt til overs, og innimellom helt åpenbart ikke holder mål – ja, da blir det direkte komisk. Jeg får vel legge om taktikk og i framtida bare gi ut LPer med stoff jeg syns har vært for dårlig for å bli gitt ut! Ler Lundell hjertelig.
Selv om Ulf Lundells plater har solgt bra, er det likevel på scenen han trives best. Han synes selv at han aldri helt har fått det til i studio, mens han på scenen nærmest instinktivt føler hva som gir de beste resultatene.
Fire romaner
Men som de aller fleste nok kjenner til, er Lundell vel så kjent for sitt forfatterskap. Fire romaner er det blitt, og debutromanen «Jack» var utvilsomt 70-åras litterære bombe i Norden. I dag har den solgt i 200.000, blitt filmatisert (også det med vellykket kommersielt resultat) og her i Dagbladet gikk den som mange sikkert husker som føljetong sommeren 1977.
– Å være både rockmusiker og forfatter er en morsom – men også svært vanskelig – kombinasjon. Det er to vidt forskjellige ting som trekker i forskjellige retninger, og som derfor skaper stadige konflikter.
– Hvis du ble tvunget til å velge, hva da?
– Det er klart, noen ganger har jeg nok lekt med tanken om å bare være forfatter. Forfatterlivet er mye enklere og roligere enn det hektiske artistlivet. Men så lenge jeg syns det er gøy og givende å spille rock, er det likevel umulig å slutte. Men jeg tenker ofte at jeg ikke kan holde på med rock i all evighet, og da blir det likevel nok tid til å ofre seg helt for skrivingen.
For svensk
Lundells nyeeste roman, «Kyssen», kommer for øvrig i norsk oversetelse på Cappelen til høsten. Dessuten har USA vist interesse for boka.
– Og det forbauser meg virkelig. Jeg trodde mine bøker var altfor svenske for å kunne vekke respons også utenfor skandinaviske grenser. Men tydeligvis ikke, så om ikke altfor lenge setter jeg meg på New York-flyet, og så får vi se hva som skjer, sier Ulf Lundell, nærmest i en bisetning og på en slik måte at man skjønner at han tar dette med stoisk ro.
– Det som først og fremst opptar meg for tida, er forberedelsene til min sommer- og høstturné. Og hvis det er noen interesse for det, kunne jeg godt tenkt meg å avlegge Norge et besøk også.
– Men da vil jeg spille en ordentlig konsert, og ikke som den gang jeg spilte på Kalvøya-festivalen i 1978. Da kom jeg på som festivalens sistemann, noe som i og for seg er greit nok. Det er bare det at klokka var blitt så mange og kvelden så kald at publikum allerede hadde reist hjem, avslutter Ulf Lundell høylydt leende.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i Dagbladet i mai 1982)
