Låten «Waterfall» er en av mange Stone Roses-perler vi i sin tid kunne glede oss over. Men historien til Manchester-bandet er egentlig mest trist.
Det begynte så bra. I siste halvdel av 1980-tallet eksploderte Manchester. Byens vitale rockscene med New Order-eide klubben Hacienda som et slags nav fikk hele verdens øyne rettet mot seg. Det var i Manchester det skjedde og den utagerende livsstilen med 24/7 party people og dop som preget store deler av miljøet ga den nye Manchester-bølgen navnet Madchester.
Spydspisser i Madchester-bølgen var framfor alt Happy Mondays og The Stone Roses. Med vokalist Ian Brown og gitarist John Squire i spissen platedebuterte sistnevnte allerede i 1985, men de måtte vente nesten ytterligere fire år før deres ustrukturerte karriere tok litt mer form og suksessen kom.
Stone Roses storeslem
Debutalbumet «The Stone Roses» (produsert av John Leckie og New Order-Peter Hook) ble gitt ut i mai 1989 og slo nærmest ned som en bombe. Kanskje ikke i kommersiell forstand, for selv om 5. plass på de engelske salgslistene, 12. plass i Norge og pene plasseringer også i mange andre land absolutt lar seg høre, har jo rockhistorien mange eksempler på kraftigere salgsbomber. Men som kredband ble The Stone Roses noe av det aller mest hippe og kule i 1989, og blant fans som åpent lot seg inspirere var de unge Gallagher-brødrene som et par år etter startet Oasis.
Singler som «I Wanna Be Adored» (som første gang ble innspilt i 1985), «She Bangs The Drums», «Fools Gold», «One Love» og den dagsaktuelle United-sangen «Waterfall» befestet Manchester-bandets status. Og da den trendsettende musikkavisen New Musical Express skulle oppsummere 1989 ble The Stone Roses kåret til både «Årets beste nye band» og «Årets band», mens «Fools Gold» og «The Stone Roses» ble henholdsvis «Årets beste singel» og «Årets beste album».
Storeslem altså. Og ingen tvil om at alt lå til rette for at The Stone Roses kunne bli et av 1990-tallets megaband.
Krangel ødelegger alt
Den store hypen som det store framtidshåpet ble også begynnelsen på slutten til bandet. Deres suksess fikk de store plateselskapene til å sikle etter The Stone Roses. Og da bandet fikk et milliontilbud fra Geffen Records som syntes uendelig mye bedre enn den femårige kontrakten de hadde skrevet på for det lille selskapet Silvertone var de ikke i tvil. De ville bytte hest.
Men Silvertone nektet å gi slipp på sin gullkalv. Og frontene ble så steile at saken havnet i retten og i praksis forhindret The Stone Roses fra å spille inn noe nytt på mange år. Og for å gjøre en lang historie kort, måtte vi vente helt til 1994 før de endelig kunne slippe oppfølgeren «Second Coming» på Geffen Records.
Lite igjen
Da hadde imidlertid mye av lufta gått ut av Stone Roses-ballongen. En kombinasjon av destruktiv livsstil, foreldreskap, intens turnering og intern krangel svekket bandets musikalske fokus, og da «Second Coming» endelig kom var den bare en blek skygge av det som hadde gjort «The Stone Roses» så bra.
Og selv om de prøvde å holde bandet samlet, ble det snart tydelig at det var en tapt kamp. Først forsvant bandet svært viktige trommis Reni, deretter takket også John Squire for seg før Ian Brown høsten 1996 ga opp og erklærte bandet for oppløst.
Seinere har riktignok The Stone Roses (som så mange andre) gjort comeback, og i 2016 ga de til og med ut en ny singel, «All For One», med antydninger om at et nytt album var på vei.
Men siden har vi ikke hørt noe mer om akkurat det, så akkurat nå er de kanskje mest aktuelle som opphavsmennene til den nye Solskjær-sangen «Ole’s at the wheel» som Manchester United-fansen synger under kampene, hentet fra bandets gamle singel «Waterfall». Fra den gangen Madchester og The Stone Roses rulet.
Av Leif Gjerstad
Les også: Ole’s at the wheel
Les også: En kjærlighetserklæring til Manchester og Madchester
Les også: Rock-Englands aller største håp (arkivintervju fra 1990)
Se video:
